"Ikke alle sover mykt."

Nå har vi allerede vært her 4 mnd, og tida bare flyr avsted. Alt det som var nytt er nå blitt en del av oss og helt vanlig. Når vi nå går til barnehagen, forbi alle de enkle, fattigslige husene, legger vi ikke merke til hvordan de ser ut lenger. Nå ser vi de søte menneskene som sitter utafor og som kjenner oss igjen når vi går forbi, og som hilser og smiler.

Det er godt stykke for de små beina når vi går til barnehagen, til Carolina. Men med en banan i hånda, og en storsøster ved siden av seg, er det ingen sak :) Athene og Milàn syns det bare er gøy, for vi møter alltid på så masse rart.

Her bor et av barna som er i barnehagen. De har ikke mye, men det virker som denne familien har det bra. Sånn er det ikke for alle.
Nå som jeg har blitt kjent med barna, har jeg også fått mer kjennskap til hjemmesituasjonen hos mange. Mange har det veldig bra, men det er mange som ikke har det helt greit.
Vi har et søskenpar, gutt på 4 år og jente på 5 år, i barnehagen, og en morgen kom jenten med et blått, forslått øye. Jeg spurte hvem som hadde gjort det, og hu svarte at det var storebroren på 10 år som hadde gjort det. Carolina sa at det er han som passer dem hele dagen før moren kommer hjem fra jobb seint på kvelden.
Vi har også ei annen jente på 5 år, og fetteren hennes på 3år. Mange ganger kommer de ikke i barnehagen på flere dager for de må være hjemme og passe lillesøsteren til jenta. Hun er 8 mnd. De bor 10 meter bortenfor Carolina så vi ser når de sitter utafor.
En dag så jeg moren til jenta der sammen lillesøsteren, så jeg gikk bort sammen med Milàn. Etter at vi prata litt, fikk jeg se ryggen og skuldrene til bebin. Det var helt blått. Blåmerker. Ikke akkurat noe vakkert syn. Veit ikke hva eller hvordan, men stakkars lille jente.

Her er noen storebrødre, fettere eller venner av barna i barnehagen. Leker utafor porten til Carolina, og håper på å få et eller annet :) Veit ikke hvorfor de ikke er på skolen, men....

Her er det et av barna som leiter etter mat i søpla. Vi har akkurat spist bananer her,så det er alltids noen som ikke spiser opp alt. Som oftest får de 2 eller 3 bananer,så de får i seg en del, men for de som ellers ikke får noe hjemme, er det ikke stort.






Men til noe litt hyggelig igjen, så ser dere at Carolina har fått fliser på gulvet. Er blitt så kjempe fint der. Fått opp vinduer, ny do, kjøleskap, og kjøkkenet begynner å ta form :)

Når det er masse barn og oppussing inne, er det greit å roe tankene og å ordne litt med plantene ute ;)

Ja da har regntida starta her. Noen dager regner det lite, mens andre dager bare bøtter det ned.

Og det her er bare begynnelsen :)

Barna digger det. Mens andre går i "dekning" står vi ute og syns det er kjempe gøy :) Men vi får nå se hva vi syns etter mange måneder med masse regn...hehe

Ellers har vi det fortsatt veldig bra, og vi koser oss i huset vårt. Athene og Milàn nyter dagene, og hverandres selskap.

    

  
                                                        
                                                  

NORGESBESØK! Mamma(+farmor,svigermor)

"Da mødre ble til, var tanken ganske klar.
For mødre har noe i seg som ingen andre har.
De har en hånd som hjelper, de lytter & forstår.
De trøster deg gjerne, og blir når andre går.
Derfor har vi mødre, og dersom du spør meg;
Den BESTE mamma i verden, det er jo nettopp DEG!"(ukjent)



Jeg, Andre` dro til flyplassen sammen med Peter og Robert. De skulle hjem, og mamma skulle komme med et fly bare noen timer etter at de hadde dratt:)

Det var kjempedeilig å se mamma igjen, vi hadde savnet henne masse alle sammen!
Vi hadde 17 dager sammen som endte med 17 kjempedeilige dager. Vi var noen dager her i Estelì og ble litt kjent her. Vår kjære gjest fikk handlet litt ting og tang og blitt litt kjent i byen vi bor. Hun fikk også prøvd en av Esteli sine velpleiesalonger, hvor manekyr, pedikyr og massage sto på programmet:)

Videre reiste vi til Corn Island. Etter en flytur vi sent vil glemme kom vi frem til den lille øyen.Vi var litt uheldige med været de tre første dagene, regntiden nærmer seg med stormskritt her i amerika, så litt må man regne med. SÅÅÅmye regn??!!??! Vestlendingene hadde virkelig fått noe å klage over her nede...:P


Vi skulle være på C.I i tre dager, men endte med seks dager tilende. De tre siste dagene var glovarme og knallflotte. Vi levde late dager på stranden, i vannet og i golfbil som vi brukte til "sightseing" på øya! Barna koste seg masse og det gjorde vi òg:) Den lille øyen i Karribien er og blir paradis på disse kanter- stort mer er det ikke mer å si om den saken. Punktum.

Etter Karribien dro vi tilbake til noen rolige dager samme i Esteli igjen. Rolige er vel en liten overdrivelse ettersom våre herlige barn noen ganger får små, røde menn med horn, på skuldrene sine, som gir dem beskjed om å hyle og skrike og smelle med dører litt oftere enn det som er anbefalt av fastlegen..

For å avslutte reisen din med noe spennende så valgte du å bo på Schippol flyplass i 4 dager og bruke 17 timer i en liten minibuss for å oppleve mer av ditt eget kontinent, uten baggasje. Jeg synes du er sporty mamma!Du fortjener virkelig tittelen: "DEN BESTE MAMMAN, FARMOREN OG SVIGERMOREN SOM FINNES".

TUSEN TAKK FOR BESØKET MAMMA

 - Vi savner deg allerede så masse masse.

NORGESBESØK! Peter og Robert!

Endelig- 3måneder trenger ikke bestandig være kjempelang tid, men for oss her, med fremmed språk, fremmed kultur og ingen familie er 3 måneder en god stund. Spesielt fordi det skjer så mye her hele tiden. En dag føles ofte som 2 eller 3 når det står på for fullt:) Men gud så deilig med besøk!

Som Christofer Columbus i 1492 har nå 3 nye personer lagt den lange og til tider smertefulle(av kjedsomhet kanskje? og flyseter!) reisen bak seg fra europa og over til Amerika. I motsetning til Christofer Columbus visste i alle fall våre venner at de ikke skulle til India:P

De to første som ankom Nicaragua var Peter Czako og Robert Johannson. De to gutta kom til oss søndag 21.mars. De møtte Mirjam på flyplassen og reiste direkte til Isla de maiz eller Corn Island som den heter på engelsk. Øyene består av to øyer i Det karibiske hav med strender og en avslappet karibisk livsstil.

Det er alt og ingenting å si om Corn Island. Det er fantastiske strender,enorm varme, morsome golfbiler og god mat. Det er faktisk helt perfekt...

For å oppsumere de tre siste dagene Peter og Robert var her i Esteli: Lange netter og korte dager:) Vi fikk besøkt sigarfabrikk og utforsket hele nattelivet her i Esteli, med Vip-lounge og det hele;) Helgene har rett og slett blitt litt kjedelige her uten dere guttær. Kom snart  tilbake!

I baren på hotell Paraiso i Karribien

I golfbil. Uten golfutstyr. Bare øl.







Sigarfabrikk!








Peter er den største sigarelskeren jeg vet om. Derfor måtte han jo selvfølgelig ha den største sigaren. Den het passelig: MAGNUM TORPEDO! Og den torpederte virkelig livet til Peter. Han elsket det. Live large, smoke larger.. eller noe sånnt..





TUSEN TAKK FOR BESØKET          KAMERATER. DET VAR HELT TOPP!

"Det skjønneste dikt er livet - det som leves mens det diktes.."

 Èn måned har gått siden siste oppdatering på bloggen. Her i Esteli skjer det utrolig masse og det er nesten umulig å fortelle om alt. Men det er klart at et lite sammendrag er på sin plass.

For undertegnedes del startet måneden med besøk fra min respektive sjef. Hun var her i litt over en uke og på den tiden hadde vi litt møter, reiste litt rundt og fikk oppdatert hverandre på stort og smått. I det hele tatt en fin uke. Tid er noe vi ofte føler det er overflod av her i Nicaragua, men den nevnte uken følte jeg at det ble en akutt tidsmangel. Typisk. Vi ble uansett enige om å ta igjen det tapte på mail. "Salut internett, salut.."

Vi har fått gode venner her i Esteli, og en av de vennene heter Vilma. Hun er en råflott, og råkort jente med masse energi og krutt.  Vi fikk være med henne til hennes hjemsted- San Luis. Esteli ligger på ca. 800 meter over havet og San Luis ligger enda høyere. Luften er enda friskere, trærne enda grønnere - rett og slett et ydyllisk sted.

Vi fikk besøke barndomshjemmet hennes, hvor faren hennes fortsatt bor. Et fantastisk sted! Der finns det også en liten barnehage som vi fikk besøke. Barna der virket det som hadde en bedre helse enn barna i Esteli by. Kanskje fordi de har lengre vei til butikken og godteriet, samt at de dyrker egen, sunn mat.

Å komme opp i fjellene hos henne er som å komme inn i en tropisk regnskog. Noe det faktisk også er.

Alle dere kaffeelskere der ute trenger jo også litt oppmuntring i ny og ned. Det er jo mer i verden enn god appelsinjuice. Nemlig god kaffe. Selv er ingen her i huset noen store kaffedrikkere, men nymalt kaffe, fra nyplukkede kaffebønner rett fra treet ute i hagen, soltørket på plenen.. fikk du lyst på kaffe nå? det fikk jeg... og jeg drikker jo egentlig ikke kaffe:) i alle fall fryktelig god kaffe!

Vi har vært så heldige at venner og familie har beæret oss med besøk:) Og dette skal dere få høre masse mer om i løpet av første del av den kommende uken..... 

Tittei!

Hei alle sammen:) For dere som har hatt hjertet i halsen og nervene i høygir, vil jeg nå berolige dere. Vi har IKKE forlatt dere, vi har ikke glemt å skrive blogg!

Den siste tiden her i Esteli har vært preget av norgesbesøk, påske og ferie. Dagene og nettene har flydd av sted som "løvetannfallskjermer" som svinner henn der hvor vinden måtte finne det for godt å føre dem... (Brynilsen:2010)