17.mai 2010

17. mai feiring! 

"17. mai er en offisiell flaggdag og offentlig høytidsdag med arbeidsfri i Norge. Barn og voksne har siden slutten av 1800-tallet feiret dagen mer enn det som er vanlig for mange andre lands nasjonaldagsmarkeringer, blant annet med barnetog"(http://no.wikipedia.org/wiki/17._mai_(grunnlovsdag)). 


Men hva med de av oss stolte nordmenn som midlertidig har flagget ut av landet for en periode?

Vi ble høytidelig invitert til den norske ambassade for å feire nasjonaldagen sammen med andre nordmenn som bor i Nicaragua. Kristin, Olaf, Sonja og Andre`(jeg) reiste til Managua for å feire den store dagen. Vi startet dagen med å reise på et kjøpesenter for å handle litt. Jeg trengte klær til kvelden og tenkte jeg skulle raske med meg en Olabukse og en Blazer. Men Olaf overtalte meg til å investere i en ny dress. Jeg protesterte høylytt der og da, men det skulle vise seg at investeringen ikke skulle være så dum likevel..

Vi fire tok en taxi til ambassaden, slik at vi var der kl 19.00, det var nemlig da festen skulle starte. Eller, vi trodde vel egentlig det skulle bli middag og et glass champagne. Så feil kan man ta.. da vi ankom ambassaden møtte vi en ganske stille gate. To vakter stod utenfor ambassaden og vaktet den, med sine maskingeværer og pumpehagler(også så vanlig å se her at vi ikke reagerer stort når noen veiver rundt med dem utenfor allverdens butikker, banker og andre beskyttelsesverdige bygninger). Vi fikk da beskjed om at arrangementet slett ikke var på ambassaden, men på ambassadørens eiendom utenfor byen. Ok tenkte vi og duret videre i vår lille taxi, som for lengst skulle ha vært erstattet med en med mye mer sikkerhetspotensialet.

Vi ble kjørt opp i et "strøk" som lå litt høyere opp enn resten av byen. Det var tydelig at vi hadde beveget oss utallige hakk opp på den sosiale rangstigen. Vi svingte så av veien, inn på en kjempelang "skogsvei"(et par voksenbrus var inntatt, så om ikke beskrivelsen er 100% når det gjelder hvor lang denne veien var, beklager jeg det), deretter gjennom en port eller to, med sikkerhetsvakter, og så kom det mot oss. Et fantastisk stort og flott hus, men rundkjøring foran huset og polert marmor til vei.  Tenk hollywood fruene.. Det var virkelig veldig flott. Når vi kom innenfor døren stod den norske ambassadøren, konen hans og fler å møtte oss på en rød løper. Kelnere med hvite hansker, så mye drikke du kunne romme, gjorde jo selvfølgelig kvelden topp for oss nordmenn. Det viste seg etterhvert at det var invitert ca 280 mennesker på feiringen. Men av nordmenn var vi kanskje 10. Resten var ambassadører fra forskjellige land og andre hvitsnipper vi ikke rakk å hilse på.

Dette var uten tvil den stiligste 17.mai feiringen min så langt.

17.mai feiringen her i Nicaragua ble med andre ord veldig vellykket og ekstravagant synes jeg.
Jeg må jo legge til at jeg opplevde den norske ambassadøren i Nicaragua som en veldig hyggelig mann. Akkurat slik man forventer at en ambassadør skal være!:) Diplomatisk:)

Bildeserie fra kveldens høydepunkter:

Her med nyinnkjøpt Hugo Boss dress:) Men som med mye nytt, er det ikke bare tut og kjør. Godt jeg hadde hobbyskredderen Olaf der! 

En høytidelig velkomst!

Her hilser jeg på norges ambassadør i Nicaragua

Her er de fleste av nordmennene på feiringen samlet. Vi var ikke så mange. Festen var jo egentlig for ambassadører, fant vi ut.

Det var et staselig hus med en staselig hage

Flotte kelnere. Vi rakk ikke ta to slurker før glasset var påfyllet. Behagelig..

Norsk akevitt fikk vi servert:)

Festen ble så klart avsluttet med et stort smil. For en flott 17. mai feiring det var!(Dette var rett etter jeg foreslo at vi skulle hoppe i bassenget til ambassadøren for å ha et bra minne.. Kanskje like greit at det bare var jeg som ville bade og det derfor ikke ble noe av. Men hadde jeg gjort det, hadde nok ambassadøren hatt en god historie til neste 17.mai;))

En tilståelse

Mye av livet vårt her i Nicaragua, Esteli har blitt rutine. På mange måter slik vi har det hjemme i Norge også til tider:) Vi står opp, går på jobb, kommer hjem og lager middag, leker med barna, legger barna, slapper litt av, sover. Og slik går nå mange av dagene av sted, uten å spørre oss om de går for fort. Men det gjør de. Nå har vi vært her i 5 1/2 mnd. På mange måter føles det som vi har vært her kjempe lenge og samtidig føles det som om vi nettopp har kommet..

Vi fikk en tilbakemelding allà: "Dere skriver jo så lite på bloggen deres nå..." Det stemmer nok. Grunnen er rett og slett ikke at vi mangler ting å skrive om. Det handler heller om at vi ikke lenger ser tingene som like interessant lenger. Rett og slett fordi alle de merkelige, absurde, sprø og latterlige tingene som vi møter hver dag har blitt like vanlig som snø i februar. Vi var i Managua, hovedstaden i Nicaragua her om dagen. Vi kjørte på byens hovedvei som i allefall har fire felt, om ikke seks.. Ingen av oss tenkte noe mer over hesten med kjerre som stod midt i lyskrysset sammen med et ellers kø-rammet trafikkbildet fullt av gamle Kia`er og nye Landcruisere. Heller ikke reagerte vi så veldig i dag tidlig da vi var i vielsen til en venninne av oss her i Nicaragua som giftet seg, da kun vi hadde pyntet oss til begivenheten, mens alle andre, inkludert brudeparet gikk i cowboystøvler, olabukse og cowboyhatt. Heller ikke når jeg her om dagen var på tur med barnehagen et stykke utenfor byen. Jeg ble fortalt at "her bor de som ikke har noen hus. De som virkelig ikke har noen ting". "husene" var kun fire grener satt i en firkant, med søppelposer surret rund seg som tak og vegger. Det var en hel liten by av slike hus rett utenfor Esteli by. 30 min gange fra der vi bor. Mine kolleger fortalte at dette området var der de fleste av barna jeg jobber sammen med hver dag bor. Selv ikke det overrasket meg så mye at jeg skrev et blogginnlegg om nettopp det.

På bakgrunn av min egen refleksjon og ettertanke, har jeg innsett at for oss som bor her hver dag dette året,  mister vi litt perspektiv over vår egen hverdag her. Vi har blitt integrert og sammensmeltet med vår "nye kultur" og ser ikke lenger alt med norske øyne. Vi er kameleoner i en annen kultur. Vi forsøker å tilpasse oss livet her, og vi lykkes. Dette har ikke vært like klart for meg hele tiden, men jeg ser det nå. Jeg ser at vi må være flinkere til å reflektere over det vi ser og opplever her. Vi må bli flinkere til å tenke at selv om mye kanskje ikke har den største nyhetsverdien for oss lenger- er ikke det tilfellet for våre kjære følgere og lesere. Jeg skal derfor fremover forsøke å gjøre en mye større innsats for å fylle vår blogg med våre opplevelser og erfaringer, våres smil og våres tårer. Store som små.

Så derfor kjære venner - Følg godt med på bloggen vår fremover, det kommer spennende lesing deres vei!