tirsdag 1. mars 2011

Estar en vida!

Estamos en vida, Vi lever!

Athene begynner å venne seg til livet i barnehagen. Hver morgen blir hun hentet med buss som tar henne til barnehagen og leverer henne trygt tilbake på ettermiddagen. Det har gått sakte, med mange tårefulle avskjeder på morgenen - Noen ganger vet jeg ikke hvilket hjerte som var tristest, hennes eller mitt. Det er ikke bare bare å være foreldre heller og sende sine barn ut i en forholdsvis ny verden med et annet språk, andre kulturelle koder og annen barnehagepedagogikk. Men Jeg vet at jenta mi er en sterk person som sier ifra når hun ikke har det bra, og viser det av hele sitt hjerte når hun har det bra, og det kompasset har jeg måtte stole på. Jeg tror hun viser de rette retningene.

Jeg var veldig spent på å reise til Nicaragua alene sammen med Athene. Hvordan skulle det gå? Uten mamma, uten bror og bare med pappa? Nå lurer jeg på hva jeg bekymret meg for. Athene og jeg har hatt noen fantastiske uker sammen. Ja, vi savner begge resten av vår lille familie, men vi vet vi får møte dem snart igjen, og vi klarer å nyte hverandres selskap. Vi har kommet nærmere hverandre enn jeg trodde var mulig. Kanskje først nå forstår jeg hvordan båndet har vært mellom Mirjam og våres barn frem til nå. Jeg har visst at de har hatt et annet bånd seg i mellom en det jeg har hatt med våres barn. Jeg tenker mye har å gjøre med den naturlige avhengigheten barna har til sin mor den første delen av sitt liv. Morsmelk. Nærhet. Trygghet.
Først nå, etter 5 uker alene sammen, avhengig av hverandre i et annet land, langt fra familie og venner har vi på mange måter kun hatt hverandre. Vi har ledd, grått og snakket fortrolig sammen. Vi har åpnet våre hjerter for hverandre og blitt avhengig av hverandre. Jeg av henne og henne av meg. Vi er far og datter i perfekt harmoni.

Jeg har arbeidet i en barnehage som jeg også arbeidet i siste runde i Nicaragua. Virginia Quintero. Det er like forfriskende å være der denne gangen som sist- kanskje enda bedre nå, da vi kan kommunisere bedre og forstå hverandre bedre enn sist. De to kvinnelige pedagogene jeg arbeider sammen med er to fantastiske pedagoger som arbeider utrolig godt seg i mellom. De er åpne for nye tanker og ideer, de stiller kritiske spørsmål og er i stand til å undre seg. De er nysgjerrige på livet sammen med barna og de utfordrer barna til å tenke annerledes. Vi bruker nærmiljøet rundt barnehagen til å lære og utforske. Jeg trives på jobb!

Selv om Athene og jeg har klart oss bedre enn forventet her i Nicaragua, begynner tålmodigheten vår å bli tynnslitt. Mirjam og Milàn, nå er det på tide at dere kommer. Vi har nå startet å telle dager, minutter, sekunder, millisekunder og millimillimillisekunder. Tikk takk tikk takk....... VI SAVNER DERE!