De er her enda... fine og se på, men..

Athene og jeg var på tur idag. Se hva vi fant! 

Litt av hvert

Siden mange av dere der hjemme i Norge helt sikkert sitter godt klistra i den velkjente TIDSKLEMMA, så skal jeg forenkle også dette blogginlegget ved kun å legge ut noen bilder fra litt av kvart:)

Enjoy! 

William og Carmen er på besøk. De har nettopp fått seg Facebook(Ja, det har kommet hit og!) og sitter  dypt i klisteret allerede. De klarer ikke heelt å bestemme hvilken venneforespørsler de skal godta,-og hvem de ikke skal godta! 

Ingen ting er så fint som å ha gode venner på besøk og tegne, male og leke med plastelina! Her er Athene sammen med Camilla og Josè, som bor oppe i gata :) 

Når vi leker og koser oss trenger vi også en pust i bakken, eller i dette tilfellet på den solvarmede og deilige trappen vår. Når mais-damen kommer ropende forbi med en bøtte med mais på hodet, er det vanskelig å takke nei! 

Dette bilde har egentlig ikke noe med noe å gjøre, annet enn at deres faste skribent og favoritt-blogger savner sin kone!:)  

Første dag i barnehagen for Athene

Dagen startet som den ofte gjør med litt kos med nabohunden - Blondie!

Athene og pappa måtte ta taxi til barnehagen, så langt unna var den!

Dette er den nye sandkassen i barnehagen Athene har begynt i.  Alle barna må gå i uniform, som misstenkelig  gjør at alle barna ser ut som fengselsfugler... 

Smile til kameraet! Egentlig var det ikke så gøy i barnehagen første dagen synes Athene.. Vi satser på at det blir mer moro i morgen!

conscientia -------> bevissthet!

Jeg skal ikke prøve å gjøre det til en vane å skrive på bloggen hver dag om fornuftige og ufornuftige ting. Men det har seg slik at jeg om dagen, etter Athene`s daglige alvorsprat med pappa klokke 17.30: "pappa, hvorfor kan jeg ikke legge meg snart?", har mer tid på hendene,enn det som helt sikkert kan regnes for normalt for en med min høyde og vekt. Pluss at jeg er jo alenefar om dagen, og det er derfor ingen fler jeg må oppvarte etter barnas leggetid^^


Og i ånd av dette tenkte jeg at jeg skulle dele en erfaring som jeg selv gjorde meg for kun noen timer siden. 


- Jeg stod på en fullpakket lokalbuss, på vei fra et område utenfor byen til et område inne i byen. Det satt dobbelt så mange mennesker på setene i bussen som skiltet foran ved busssjåføren anbefalte, pluss at det stod to og to side om side og fylte midtgangen. Et godt stykke foran i bussen stod jeg, sammenklemt og svett. 


Det kom en person ombord på bussen, som det ofte gjør, som begynte å spille trekkspill og synge, for så å gå runden i bussen og be om noen penger til livets opphold. Han var blind og dårlig til beins. Jeg tenkte som så der og da at jeg ikke skulle gi noe. Jeg møter slike situasjoner flere ganger om dagen og jeg har vel ubevisst begynt å føre en slags "annenhver gang" type strategi. Jeg har vel tenkt som så at det er umulig å skille hvem som trenger det mer eller mindre enn andre. Så når han kom med hånda, snudde jeg meg ærlig talt ikke for å se på han engang. Jeg tok vel kanskje den klassiske norske unnvikelsestaktikken, i håp om at han skulle gå forbi i all stillhet og jeg kunne kjøre buss videre uten noe videre dårlig samvittighet. Man kan jo ikke hjelpe alle.. 


Ettersom jeg var en av de første på bussen ble ikke mannen stående lenge ved meg. Øynene mine fulgte han på sin ferd gjennom bussen og jeg så straks at alle som en ga mannen noen mynter. Om det så var bare noen øre, så ga de alle som en. Jeg har sjeldent følt meg så dum som i dag. Jeg som på alle måter har mulighet til å hjelpe, velger å ikke gjøre det, mens de som bare er litt mindre fattige en den fattige mannen, deler gladelig det lille de har. Det er en utrolig sterk følelse å se fattige hjelpe fattige. Det er en god og vond følelse på en gang. Den er god, fordi det er godt å se at mennesker bryr seg om sine medmennesker. Den er dårlig fordi jeg vet at det finnes en annen verden enn den jeg er i nå, hvor rike har hjerter som ikke rekker utenfor dem selv. Dessverre var jeg i dag en med et slikt hjerte. 


Jeg trøster meg selv med at en ikke kan hjelpe alle.. 


Eller kan man? 

Athenes morgenskulptur!

"Shantaram"

Når man som et lite menneske er ute i den store verden, oppdager man fort at ikke verden er slik som man kunne ønske den var. Ofte har jeg følt så veldig på dette, men samtidig følt at det er veldig vanskelig å sette ord på denne følelsen.

I kveld kom jeg over noen ord jeg kunne tenkt meg å dele fra en bok jeg leser. Det trenger ikke funke for alle, men det passet litt for meg :)

"Vel, det fantes jo mye verre ting enn dette. Med det egentlige problemet er jo at du ikke kan gjøre noe. Du ser barn som...altså, de har masse problemer, og du ser folk i slummen...han tok meg med til slummen, der han bor, stanken fra den åpne kloakken, det håpløse kaoset, folkene som stirrer på deg fra døråpningen i skurene sine ... og så kan du ikke forandre noe som helst. Du kan ikke gjøre noe med det. Du må akseptere at det kunne ha vært verre, og at det neppe vil bli bedre, og at du står hjelpeløs overfor det"(Shantaram:100:2003).

Handlingen i boken foregår i India, men mye er likevel overførbart.

Velkommen til familien Brynilsen i Esteli - DEL 2!

Hei, og hjertelig velkommen til neste runde av vår FK/Tønsberg kommune utveksling mellom Norge og Nicaragua!

Athene og jeg er allerede på plass i Nicaragua, og nyter både sol og sommer, men oppdager samtidig på nytt hva forskjellene mellom vårt hjemland og Nicaragua er. Da vi dro fra Nicaragua i desember i fjor, var vi så assimilerte at vi knapt klarte å se mange av de tingene vi giispet etter luft og øynene nesten ikke kunne tro hva de så.. Nå ser vi alt "på nytt"- Føler det i mellomgulvet. Det er en klisjè, men man tenker automatisk på hvor godt man har det hjemme..

Uansett, på vegne av familien Brynilsen inviterer jeg dere alle herved til å følge med på bloggen vår i året som kommer. Jeg lover at det skal bli "postet" nye inntrykk, gleder og sorger, samt et drøss av bilder:)

Jeg håper også at dere tar dere tid til å kommentere litt på innleggene, for da vet vi at dere er der ut:)

Det tok ikke mange timene før Athene var "tilbake". Her på trappen utenfor huset, endelig kvitt vinterklær og røde kulde-kinn!

Optimale forhold, i solen:) 

Vi ble møtt med en ny uteplass. Velkommen skal du være hr.uteplass!