Vi fikk en tilbakemelding allà: "Dere skriver jo så lite på bloggen deres nå..." Det stemmer nok. Grunnen er rett og slett ikke at vi mangler ting å skrive om. Det handler heller om at vi ikke lenger ser tingene som like interessant lenger. Rett og slett fordi alle de merkelige, absurde, sprø og latterlige tingene som vi møter hver dag har blitt like vanlig som snø i februar. Vi var i Managua, hovedstaden i Nicaragua her om dagen. Vi kjørte på byens hovedvei som i allefall har fire felt, om ikke seks.. Ingen av oss tenkte noe mer over hesten med kjerre som stod midt i lyskrysset sammen med et ellers kø-rammet trafikkbildet fullt av gamle Kia`er og nye Landcruisere. Heller ikke reagerte vi så veldig i dag tidlig da vi var i vielsen til en venninne av oss her i Nicaragua som giftet seg, da kun vi hadde pyntet oss til begivenheten, mens alle andre, inkludert brudeparet gikk i cowboystøvler, olabukse og cowboyhatt. Heller ikke når jeg her om dagen var på tur med barnehagen et stykke utenfor byen. Jeg ble fortalt at "her bor de som ikke har noen hus. De som virkelig ikke har noen ting". "husene" var kun fire grener satt i en firkant, med søppelposer surret rund seg som tak og vegger. Det var en hel liten by av slike hus rett utenfor Esteli by. 30 min gange fra der vi bor. Mine kolleger fortalte at dette området var der de fleste av barna jeg jobber sammen med hver dag bor. Selv ikke det overrasket meg så mye at jeg skrev et blogginnlegg om nettopp det.
På bakgrunn av min egen refleksjon og ettertanke, har jeg innsett at for oss som bor her hver dag dette året, mister vi litt perspektiv over vår egen hverdag her. Vi har blitt integrert og sammensmeltet med vår "nye kultur" og ser ikke lenger alt med norske øyne. Vi er kameleoner i en annen kultur. Vi forsøker å tilpasse oss livet her, og vi lykkes. Dette har ikke vært like klart for meg hele tiden, men jeg ser det nå. Jeg ser at vi må være flinkere til å reflektere over det vi ser og opplever her. Vi må bli flinkere til å tenke at selv om mye kanskje ikke har den største nyhetsverdien for oss lenger- er ikke det tilfellet for våre kjære følgere og lesere. Jeg skal derfor fremover forsøke å gjøre en mye større innsats for å fylle vår blogg med våre opplevelser og erfaringer, våres smil og våres tårer. Store som små.
Så derfor kjære venner - Følg godt med på bloggen vår fremover, det kommer spennende lesing deres vei!
