Jeg skal ikke prøve å gjøre det til en vane å skrive på bloggen hver dag om fornuftige og ufornuftige ting. Men det har seg slik at jeg om dagen, etter Athene`s daglige alvorsprat med pappa klokke 17.30: "pappa, hvorfor kan jeg ikke legge meg snart?", har mer tid på hendene,enn det som helt sikkert kan regnes for normalt for en med min høyde og vekt. Pluss at jeg er jo alenefar om dagen, og det er derfor ingen fler jeg må oppvarte etter barnas leggetid^^
Og i ånd av dette tenkte jeg at jeg skulle dele en erfaring som jeg selv gjorde meg for kun noen timer siden.
- Jeg stod på en fullpakket lokalbuss, på vei fra et område utenfor byen til et område inne i byen. Det satt dobbelt så mange mennesker på setene i bussen som skiltet foran ved busssjåføren anbefalte, pluss at det stod to og to side om side og fylte midtgangen. Et godt stykke foran i bussen stod jeg, sammenklemt og svett.
Det kom en person ombord på bussen, som det ofte gjør, som begynte å spille trekkspill og synge, for så å gå runden i bussen og be om noen penger til livets opphold. Han var blind og dårlig til beins. Jeg tenkte som så der og da at jeg ikke skulle gi noe. Jeg møter slike situasjoner flere ganger om dagen og jeg har vel ubevisst begynt å føre en slags "annenhver gang" type strategi. Jeg har vel tenkt som så at det er umulig å skille hvem som trenger det mer eller mindre enn andre. Så når han kom med hånda, snudde jeg meg ærlig talt ikke for å se på han engang. Jeg tok vel kanskje den klassiske norske unnvikelsestaktikken, i håp om at han skulle gå forbi i all stillhet og jeg kunne kjøre buss videre uten noe videre dårlig samvittighet. Man kan jo ikke hjelpe alle..
Ettersom jeg var en av de første på bussen ble ikke mannen stående lenge ved meg. Øynene mine fulgte han på sin ferd gjennom bussen og jeg så straks at alle som en ga mannen noen mynter. Om det så var bare noen øre, så ga de alle som en. Jeg har sjeldent følt meg så dum som i dag. Jeg som på alle måter har mulighet til å hjelpe, velger å ikke gjøre det, mens de som bare er litt mindre fattige en den fattige mannen, deler gladelig det lille de har. Det er en utrolig sterk følelse å se fattige hjelpe fattige. Det er en god og vond følelse på en gang. Den er god, fordi det er godt å se at mennesker bryr seg om sine medmennesker. Den er dårlig fordi jeg vet at det finnes en annen verden enn den jeg er i nå, hvor rike har hjerter som ikke rekker utenfor dem selv. Dessverre var jeg i dag en med et slikt hjerte.
Jeg trøster meg selv med at en ikke kan hjelpe alle..
Eller kan man?
