HVOR MANGE ER DERE DER UTE?

Vi sitter her å lurer på hvor mange som leser bloggen vår, samt at vi håper dere som leser den legger til kommentarer:) så derfor ber vi dere aller nådigst om følgende: nestegang du er inne å leser på bloggen: legg til en kommentar under dette innlegget ditt og skriv navnet ditt!

Vi gleder oss til å se hvem som leser bloggen:) 

Onceupon a time there was a tobacco-farm...

Det var en gang en tobakksplantasje som lå langt utenfor byen. I dette eventyret er det en familie og to snille hjelpere. For at familien og de to hjelperne skulle komme seg til tobakkksplantasjen måtte de ta den morsomme gule amerikanske skolebussen, hvor de fortsatt kunne se spor etter lurvete amerikanske skoleelevers herjinger. F*** you var risset inn i fler enn ett av bussetene. . .


Familien og de to hjelperne måtte betale 2 norske gullpenger for bussturen, som til slutt endte rett utenfor porten til den store skumle tobakkplantasjen. Familien måtte først komme seg gjennom porten til plantasjen, og for å klare det måtte de komme seg forbi en av plantasjens vakter. Han var utrustet med en stor pumpehagle og familien kikket brått på hverandre i skrekk. En av sjefene på plantasjen var heldigvis pappaen til en av de snille hjelperne, så vi fikk gå inn forbi vakten. Vel inne på plantasjen fikk vi en omvisning av pappan til en av de snille hjelperne. Det var ganske spennede synes familien. Familien fikk se tobakksplanter på åkrene, hvordan de høstet dem inn og tørket dem og hvordan de sorterte de gode bladene fra de dårlige. De to hjelperne var gode å ha, ettersom de kunne hjelpe til med å oversette litt for familien. Familien fikk også se hvordan mange arbeidere måtte arbeide sammen for å vanne tobakkplantene. Det var ganske så mye arbeid for å lage en sigar synes familien. Hjelperne var enige. Hjelperne fortalte familien at denne plantasjen var en av de største i Nicaragua og var eid av Cubanere. Tobakken herfra skulle ende som Cubanske sigarer.


Etter at familien hadde besøkt plantasjen måtte de videre på nye eventyr, og reiste derfor videre til familien til en av hjelperne. Der møtte familien en snill pappegøye, ku-babyer og små ku barn, sammen med kumamma og kupappa. Pappan i familien kuttet seg på piggtrå og fikk plaster. Etter dette dro familien og de to hjelperne hjem- trøtte, slitne, men veldig fornøyde!


NB! Til dere som vegrer dere for å legge igjen kommentarer: IKKE VEGRE DERE! kjempekoselig å lese kommentarer+at da er det lettere å vite hvem som leser bloggen:)

"Og slik går no dagan"(Lystad, 2010)

Denne måneden har bestått hovedsakelig av å bli kjent i Estelì. Det er store kulturelle forskjeller som er spennende men også utfordrende å bo i. Helt fra de helt enkle tingene som språk og kommunikasjon til de store samfunnsproblemene som ulikheter og fattigdom. Det er sterke inn­trykk som bombarderer oss hele tiden. På den andre siden er det mye flott ved å være her i Esteli, Nicaragua. Satt til side skjevhetene og fattigdommen så er folkene her en fryd å være sammen med. De er imøtekommende og interesserte. De møter oss med åpne armer uansett hvor vi er. Noen er skeptiske til oss, men når vi viser dem respekt og vennlighet lyser de opp. Vi, som en familie her, opplever at vi får en enorm oppmerksomhet. Dette er på grunn av barna. Vi hadde på forhånd hørt fra sør deltakerne, Fatima og Kathy, at folk i Nicaragua er opptatte av barn, men det vi opplever her er helt enormt. De fleste som passerer oss på gaten lar hånden gli over barnas hår. Noen roper til venner og familie lenge før vi møter dem på gaten: kom å se så søte barn- kom å se! De flokker seg rundt dem. Mirjam og jeg er da ikke sene med å ta kontakt, og på den måten får vi hele tiden nye bekjente her i byen:)

Det har begynt å bli varmere. Det er deilig. Selv om det nesten kan bli for varmt. Siesta på formiddagen er nå obligatorisk for å ikke få helt heteslag. Med varmen kommer tydligvis også dyrene traskende. Siste dagene har v hatt besøk av større maur, kjempegresshopper, store sommefugler, kollibri fugler i hagen, masse gekkoer, kakkerlakker(desverre!) og mus:) og selvfølgelig de to skilpaddene som lever fritt i huset vårt, men de er jo en del av familien så de teller liksom ikke som dyrebesøk..

Andre` går på spanskkurs om dagen ogprøver å lære seg mer spansk. Mirjam lærer på den gamledagse måten og snakker med folk og fe i byens flotte park. Hva som fungerer best får vi se etterhvert.

Vi har besøkt familien til Carolina, venninnen vår. Vi dro til moren hennes sitt hus. Det var kjempekoselig å møte alle der. De var 10 familiemedlemmer som bodde i samme hus. 3 generasjoner m.m. (se familiebildet).

Vi er tilbringer mye tid i den lille hagen bak huset. Nabojenta Debbie er stadig innom Athene for lek og moro.

Vi er også glade for Skype- som vi stadig bruker. På bildet ser dere Athene snakke med bestefar og bestemor på Skype:)

På det ene bildet er Mirjam og Kristin i gang med salsa-aerobic kurs. Olaf og Sonja er også med!

Nå er det en uke igjen av slaraffenlivet her iNicaragua, så er det straka vegen til

virkeligheten og arbeid. Det blir på mange måter deilig å komme inn i et slags hverdagsliv her.

La Casita

Vi møter stadig nye mennesker:) Vi prøver å være vennlige med alle vi møter. Noen tar det mer seriøst enn andre. Athene møtte en Belgisk gutt. To minutter senere var de gode venner!:)

De siste dagene har flydd avsted. Vi har brukt dagene til å bli mer kjent med byen og de kulturelle kodene her. Hva koster ting EGENTLIG? hvordan fungerer taxi-systemet her osv. osv.

Det har ikke vært kjempevarmt her de siste dagene, men det er kanskje greit, så har vi fått avklimatisert oss litt i rolig tempo.

Vi har møtt Sonja og Olaf her nede. To andre fra Norge. Sonja er også her via Fredskorpset, men hun er gjennom universitetet, mens vi er her gjennom fredskorpset og tønsberg kommune. Olaf har "hjemmekontor" i Nicaragu. Kjekt.

Olaf ofg Sonja bodde tidligere i vårt hus, men nå har de flyttet til et annet sted, og vi var og besøkte dem en ettermiddag. Et flott hus, med en fantastisk terrasse på toppen av huset hvor man kan nyte en nydelig solnedgang med nystekte rundstykker;)

Vi fikk høre at vi kunne dra til et sted som het "La casita"(det lille huset). Der kunne vi få kjøpt hjemmelagde grovbrød. Vi ilte avsted i taxi til La Casita, som vi fort fant ut var mye mer enn et lite hus. Der var det en restaurant, som solgte fantastisk juice og yoghurt, og i tillegg til det så var det en enorm botanisk hage der, med utallig blomster, planter og trær. Det var også en flott plass for barn, med husker og klatrestativ.

Athene og Milàn koste seg masse. Spesielt fordi Athene møtte denne 2 år gamle gutten fra Belgia. De to ble strax gode venner, og lekte sammen en god stund, mens vi voksne prøvde å tyde spansk/
fransk`en til foreldrene.....







Og når dagen er over er vi slitne alle mann.. store som små..

Noen dager i bilder

Athene bader i balje på badet. Hun underholder hele familien, selv når hun bader:)

Athene og mirjam er ute og går. "åj, se der mamma, en hest!". Perfekt for en hestegal 2-åring å ha hester stående ved hvert gatehjørne. Selv om tårene sprutet når vi ikke kunne klappe den, eller ri på den(!)- mamma og pappa er litt redd for hester.. hysssjj...

Maur på tur oppover baderomsveggen vår..

Gjett hvor de skal!

RIKTIG! Trusa til mirjam lukter visst bedre enn man skulle tro, Andre` vurderer å sette copyright logoen på dem fra nå av...!

Nå er skillpaddene offisielt en del av familien-både Milàn og Athene har klappet, vasket, matet og kost med dem!

flott å være ankommet Esteli, men litt skremmende også!

I går formiddag forlot vi vår trygge sphere på hotell Las Mercedes i Managua for å reise til Esteli, som er byen vi skal bo og arbeide i de neste 10 månedene. Vi ble hentet på hotellet av 5 personer, som er våre fremtidige sjefer, kolleger og venner her i Nicaragua.

De kom med en minibuss som garantert hadde sett sine bedre dager. Naturlig lagde "slick dekk", påsatt en hippiebuss fra 70-tallet, og vi begynner å nærme oss. Setene var løse og barneseter en saga blott, men vi savnet ikke aircondition i bussen i det vi raste avgårde i nådeløs fart, forbi hester, kuer, biler,sykler, busser og lastebiler med vinden i håret midt i en sving!

Vi har fått et utrolig koselig hus!
Huset er ganske stort, med hage både foran og bak. Du kommer inn hoveddøren og rett inn i stuen som er ganske romslig. Tv, stereo og stuebord er på plass.
Videre er det et lite kjøkken med kjøleskap, micro og gassovn.

(For dere som ikke visste det så har maur speidere som konstant er på utkikk. hvis vi lar en smule ligge igjen av mat kommer det straks en armada av maur på rekke og rad for å hente godsakene. Heldigvis er det bare Mirjam som har angst for maur!)

Videre er det et stort soverom, med dobbeltseng. Vi har også sengen til Milan der, samt at vi flyttet en tredje seng inn til oss som Athene sover i. Hele familien samlet, med myggnett hengende ned fra taket som jungelplanter. To bad og to ekstra soverom har vi og, så plass har vi godt med:)

Ut mot veien har vi gitter, dør og låser i hytt og gevær, men ut mot hagen på baksiden er det rett og slett helt åpent. Ikke en dør å lukke, ikke et myggnett å se. Så i praksis er vi alltid ute:)



To skillpadder har vi også som bor i huset vårt- godt å ha når vi føler at vi trenger noen andre å prate med enn nicaraguanere med munndiare:D

Vi har vært i byen og kikket i dag. Stor by, mange mennesker og enda fler cowboyhatter!
Det tar tid å venne seg til det faktum at vi er utlendingene. Folk kikker, på kanten til stirrer når vi går nedover gatene. De fleste er vennlige og hilser og er nysgjerrige, spessielt på barna. Andre tror nok vi er amerikanere og er ikke like imøtekommende. Vi smiler til alle uansett og sier "buenos dias" - Smil til livet så smiler livet til... du vet.

PS. Det må sies at vi bor ekstremt bra her i forhold til andre. Luksus defineres ikke likt overalt..