Når man som et lite menneske er ute i den store verden, oppdager man fort at ikke verden er slik som man kunne ønske den var. Ofte har jeg følt så veldig på dette, men samtidig følt at det er veldig vanskelig å sette ord på denne følelsen.
I kveld kom jeg over noen ord jeg kunne tenkt meg å dele fra en bok jeg leser. Det trenger ikke funke for alle, men det passet litt for meg :)
"Vel, det fantes jo mye verre ting enn dette. Med det egentlige problemet er jo at du ikke kan gjøre noe. Du ser barn som...altså, de har masse problemer, og du ser folk i slummen...han tok meg med til slummen, der han bor, stanken fra den åpne kloakken, det håpløse kaoset, folkene som stirrer på deg fra døråpningen i skurene sine ... og så kan du ikke forandre noe som helst. Du kan ikke gjøre noe med det. Du må akseptere at det kunne ha vært verre, og at det neppe vil bli bedre, og at du står hjelpeløs overfor det"(Shantaram:100:2003).
Handlingen i boken foregår i India, men mye er likevel overførbart.
