"Los pollitos"- barnehagen min (Andre`)

Da har jeg hatt to fine dager på jobb i barnehagen Los Pollitos. Det er alltid spennende å begynne å arbeide et nytt sted uansett hvor man er i verden. Man er spent og det kribler litt i magen. Hvordan er det der? Hvordan er barna? Hvordan er de voksne? Man har litt forventninger selv og man blir forventet noe av.. spennende!

Los Pollitos er en flott barnehage. Mye flottere enn jeg hadde forestilt meg. Etter Nicaraguansk standar, i alle fall i forhold til andre barnehager jeg har erfart her, er denne barnehagen veldig fin. Det er et  et ganske stort bygg, med ordentlige murvegger, fint tak og fliser på alle gulv. Barnehagen har også et stort utearealet som til og med har husker!

Det er ganske mange barn i barnehagen, det er 2 grupper med barnehagebarn à 25 barn, pluss at det er to skoleklasser(6-9år) i tillegg. Det virker som om barna her er bedre stilt en de barna jeg har møtt i andre barnehager, og det er jo selvfølgelig godt å se.

Men uansett bygg og materialer så er jo barn barn uansett, og noen synes det var topp å begynne i barnehagen, mens andre synes det var både skummelt og trist. Denne gutten for eksempel var så søt, for han strigråt gjennom hele dagen, men når vi sang sanger og hadde "undervisning" slik som de har her i barnehagene så sang han med og svarte "proffesora" gjennom alt snørret og tårene. Kristin og jeg tok oss selvfølgelig godt av denne gutten og ga ham masse omsorg så dagen hans skulle bli litt bedre og han skulle bli litt tryggere i sine nye omgivelser. Så som dere skjønner er det godt å begynne å jobbe, møte barna og komme igang med det vi skal her nede.

To be continue ...  

Kveldsbadet!

HVOR MANGE ER DERE DER UTE?

Vi sitter her å lurer på hvor mange som leser bloggen vår, samt at vi håper dere som leser den legger til kommentarer:) så derfor ber vi dere aller nådigst om følgende: nestegang du er inne å leser på bloggen: legg til en kommentar under dette innlegget ditt og skriv navnet ditt!

Vi gleder oss til å se hvem som leser bloggen:) 

Onceupon a time there was a tobacco-farm...

Det var en gang en tobakksplantasje som lå langt utenfor byen. I dette eventyret er det en familie og to snille hjelpere. For at familien og de to hjelperne skulle komme seg til tobakkksplantasjen måtte de ta den morsomme gule amerikanske skolebussen, hvor de fortsatt kunne se spor etter lurvete amerikanske skoleelevers herjinger. F*** you var risset inn i fler enn ett av bussetene. . .


Familien og de to hjelperne måtte betale 2 norske gullpenger for bussturen, som til slutt endte rett utenfor porten til den store skumle tobakkplantasjen. Familien måtte først komme seg gjennom porten til plantasjen, og for å klare det måtte de komme seg forbi en av plantasjens vakter. Han var utrustet med en stor pumpehagle og familien kikket brått på hverandre i skrekk. En av sjefene på plantasjen var heldigvis pappaen til en av de snille hjelperne, så vi fikk gå inn forbi vakten. Vel inne på plantasjen fikk vi en omvisning av pappan til en av de snille hjelperne. Det var ganske spennede synes familien. Familien fikk se tobakksplanter på åkrene, hvordan de høstet dem inn og tørket dem og hvordan de sorterte de gode bladene fra de dårlige. De to hjelperne var gode å ha, ettersom de kunne hjelpe til med å oversette litt for familien. Familien fikk også se hvordan mange arbeidere måtte arbeide sammen for å vanne tobakkplantene. Det var ganske så mye arbeid for å lage en sigar synes familien. Hjelperne var enige. Hjelperne fortalte familien at denne plantasjen var en av de største i Nicaragua og var eid av Cubanere. Tobakken herfra skulle ende som Cubanske sigarer.


Etter at familien hadde besøkt plantasjen måtte de videre på nye eventyr, og reiste derfor videre til familien til en av hjelperne. Der møtte familien en snill pappegøye, ku-babyer og små ku barn, sammen med kumamma og kupappa. Pappan i familien kuttet seg på piggtrå og fikk plaster. Etter dette dro familien og de to hjelperne hjem- trøtte, slitne, men veldig fornøyde!


NB! Til dere som vegrer dere for å legge igjen kommentarer: IKKE VEGRE DERE! kjempekoselig å lese kommentarer+at da er det lettere å vite hvem som leser bloggen:)