Vi tar bussen til Leòn. Det tar ca. 3 timer. De 14 studentene fra Tønsberg skulle samme vei og vi fikk sitte på. Det var en stor gammel gul skolebuss fra USA. Bart og Lisa Simpson har kjørt sånn buss hver ukedag på tv3 så lenge jeg kan huske..
Vi har hatt en rolig og deilig helg. Vi har kost oss med hotell-liv, strand og god mat.
Pappa og Athene koser seg i vannet
Deilig og varmt vann:)
En dag på stranda oppdaget vi masse ivrige fugler som flakset rundt en båt. Det viste seg å være dagens fangst for lokalbefolkningen.
Til vår store fasinasjon var det store flotte rokker som ble sløyd på stedet.
Athene lekte med noen av de lokale guttene som levde av å selge skjell-smykker til besøkende.
Milàn koser seg også på tur. Han og Athene er har blitt så kjempesosiale og skaffer seg bekjente på alle kanter. De sjarmerer alle vi møter i senk..
Mirjam nyter en bedre hummermiddag. Men før hun kunne spise måtte hun spørre om hva som var foran og bak på hummeren. Vi andre hummret og lo...
Milàn kjører sitt eget løp ved matbordet, og innimellom er vi ikke sikker på om han i det hele tatt bryr seg om maten. Han er ofte likeglad for å kjenne på nye konsistenser. Slik som her hvor han utforsker dressingen
Athene, vår lille tenåring. Vi må finne frem fødselsattesten snart. Er hun straks tre år eller er hun 13?? Skikkelig trass kan hun være! Men som på bildet klarer hun å lete frem smilet, selv i de heftigste diskusjonene med mamma og pappa.
Athene nyter rolige dager ved stillehavet..
På tide å komme seg hjem igjen. Ny spennende uke venter på oss alle fire.
Men Før kvelden var omme dro Andre` på hanekamp! Ganske merkelig opplevelse. Den ene kampen varte i 5-10 min. Den andre kampen varte i 1 minutt. Strupen kuttet tvert over. Blodet sprutet.
"...De første ukene i barnehagen var det bare åpent i 1-2 timer. Vi fulgte det første temaet i rammeplanen som heter: ”Jeg og min barnehage”. Barna skulle bli kjent med barnehagen, bli kjent med de andre barn og bli trygge på oss voksne. Flere av barna og spesielt en gutt, brukte den første uken på å gråte. Han var så utrygg på sine nye omgivelser stakkars. Det som var fascinerende med det hele var at han var med på alt likevel. Han sang og han svarte på spørsmål når han ble spurt om noe. Alt gjennom en foss av tårer. En så standhaftig liten gutt tror jeg aldri jeg har møtt før. Nå derimot, tre uker senere er han en kjempeglad, full av livsglede og humor. Han har virkelig blitt trygg i barnehagen og han stråler som en sol!
Hverdagen har vært litt kaotisk til tider og jeg har tatt meg selv i å se ut som et spørsmålstegn flere ganger. Men ting er annerledes og gjøres annerledes her enn hjemme. Bare det at vi takker gud for alt vi har og synger for flagget hver dag er jo uvanlig, i alle fall for meg. Barnehagedagen her er mye mer ”strukturert” ved at alt er planlagt. Jeg kjenner at jeg savner ”norske arbeidsmåter” innimellom. Friheten til å bare være. Jeg savner å gripe fatt i det barna er interessert i og arbeide videre med det, eller rett og slett bruke de tingene som dukker opp rundt oss tilfeldig i hverdagen, som springbrett til noe mer. Kanskje et tema-arbeid? Dette er jeg sikker på er mulig etter hvert når vi får snakket ordentlig med Indiana. Slik det har vært denne måneden har Kristin og jeg vært med på det de her har gjort, vi har observert og deltatt, men kanskje ikke hatt så mye eget. Jeg tror det har vært nødvendig og riktig av oss å gjøre det slik. Vi har hatt behov for å bli kjent og trygge vi òg. Språket er så klart en utfordring i jobbsammenheng. Det er forskjell på å snakke ”casual” spansk og faglig spansk. Men jeg er sikkert på at vi kommer til å klare det etter hvert også. Allerede nå er det en stor utvikling i spansk kunnskapene til både Kristin og meg, men det tar tid.
Jeg tror det må bli litt sånn at den første tiden her nede kan vi få observere litt og så går det mer over til at vi lærer bort mer etter hvert som språket blir enda bedre. Samtidig mener jeg at man ikke kan lære bort norsk pedagogikk ved å gjøre to-tre aktiviteter med barna. Det er en annen tankemåte, en holdning, verdier og ikke minst menneske og barnesyn som er annerledes og som ikke kan læres bort i en fei. For ikke å snakke om kulturelle forskjeller.
Vår barnegruppe er til tider en ganske krevende. Det er mange gutter og flere av guttene ville vi vel kanskje puttet i en form for ”bekymringskategori” hjemme. Et par stykker har et særdeles høyt energinivå til tider, og det er vanskelig å nå frem til dem. Min oppfattelse kan jo også skyldes at kommunikasjonen enkelte ganger ikke er helt 100 prosent enda. Barna får heller ikke den samme respekten for oss, siden vi ikke klarer å uttrykke oss slik vi ønsker. Det er lettere for barna å ”slippe unna med ting” foran oss enn det er foran Indiana. Men det kommer vel etter hvert. Jeg gleder meg til det!
Jeg har også observert at omsorg utøves på noen områder ulikt her og hjemme. Når barn gråter er trøsten viktig for oss. Her distanserer førskolelærerne seg mer – og prøver heller å vente det ut. Ved flere anledninger har jeg observert barn som har grått i lange stunder uten at barna blir møtt med en omsorgsfull tone eller har blitt gitt trøst i form av nærhet og varme. Jeg har forsøkt å spørre hvorfor noen av barna har grått over lengre tid og jeg føler jeg ofte får diffuse svar. ”Han savner mamma” er det svare jeg oftest får. Det er ikke så lenge siden mange av barna begynte i barnehagen for første gang og det er ikke usannsynlig at det kan være grunnen, men jeg føler likevel at de skjuler noe av sannheten og ikke helt vil se meg i øynene når de svarer meg.
Kristin og jeg har observert at førskolelærerne klyper barna til tider. Vi har ikke konfrontert dem med dette enda, men ser vi mer av det så skal vi det. Det er klyping i skjul, det er vanskelig å se hvis ikke man ser godt etter. Dette skal vi følge nøye med på videre.
Vi har fått satt i gang vennskapsbarnehageprosjektene i de tre barnehagene Los Pollitos, El fantito nr2 og Jardin de niños. Vi har vært med alle barnehagene og hjulpet dem med litt materiell slik at de har noe å arbeide med. Dette blir spennende! Det har mellom Kristin og meg oppstått litt diskusjon rundt dette med at vi har med penger her nede. Studentene også med alle sine leker. Dette er så klart flott, men det skaper veldig sjalusi blant førskolelærerne her- Det fikk vi merke på TEPCE(Møte hvor alle lærere og førskolelærere møtes en gang i måneden for å evaluere og planlegge), da de la det frem rett foran oss, som om vi ikke var i rommet. Et annet dilemma er at vi føler litt at vi blir tatt imot i barnehagene med forventninger om at vi skal gi noe bort. Penger eller annet. Vi har snakket mye om dette, Kristin og jeg. Det hadde vært en bedre følelse hvis de kun møtte oss med forhåpninger om pedagogikk og ikke penger først, så pedagogikk.
Vi var med studentene opp til Vilma(pedagog som har vært i Norge). Det var en flott opplevelse å besøke henne, samtidig som jeg ble dratt litt tilbake til virkeligheten. Barnehagen like ved hennes hjem besøkte vi og der var det rett og slett veldig lite. Fattigdommen var mye tydeligere der enn de vi hittil har besøkt i byen. Det var litt godt for da kjente jeg virkelig at magefølelsen min var riktig med tanke på at barnehager som Los pollitos og San Fransisco De Asis er gode barnehager, og ikke er de som trenger hjelp fra oss i førsteomgang. Når jeg sier gode barnehager mener jeg jo selvfølgelig ikke at en barnehage må være god fordi den har fine vegger og tak. Det er jo menneskene som gjør barnehagen. Men i denne sammenhengen var det det rent fysiske jeg tenkte på.
Denne perioden har vært den første perioden i barnehagen her. Det har selvfølgelig vært mye inntrykk og mange nye ting å lære- alt fra språk, rutiner, arbeidsmåter og å lære nye mennesker å kjenne. Jeg synes det har vært spennende å se hvordan de planlegger hverdagen ut i fra rammeplanen som allerede er så satt. Jeg har erfart at så langt, når det gjelder det første temaet ”jeg og barnehagen min” at mange av elementene der er de samme som vi ville lagt vekt på i barnehagen i Norge. De gjør det bare i en mer strukturert og ”tvungen” form. Jeg har opplevd at det ikke er så lite frilek i denne barnehagen som jeg kunne huske fra jeg var student her. Tvert imot er det ganske så mye. Det er godt å se, selv om barna ofte er helt på egenhånd og de voksne ikke ser verdien i barns frilek slik som vi gjør. Her er det en pause. Ikke noe mer. Jeg håper lek og lekens egenverdi er et tema som jeg får diskutert mer med førskolelærerne her!
Det er mye vi som norske førskolelærere kunne ha sagt om hvordan barnehagene her i Nicaragua fungerer. Men det er store kulturelle forskjeller som igjen gjør at norsk pedagogikk ikke selvfølgelig ville fungert her. Det finnes også mange likheter blant barnehagene og en av de likhetene er de ansattes ønske om å arbeide med og for barn. Jeg er rett og slett imponert etter å ha fått innblikk i hvordan økonomien til både barnehagene og de ansatte er på et særdeles lavt nivå- nå er det to måneder siden førskolelærerne her fikk sin lønn på 25 dollar pr. mnd, men de brenner for det de holder på med og for at barna skal ha en barnehage å komme til hver dag..."
En dag vi kom hjem litt sent på ettermiddagen, ble vi møtt av et uvanlig syn. En mørk skikkelse lå like innenfor porten vår, rett ved døren. Det var en svart katt som lå der, stille og urørelig. Vi pirket borti den med en pinne og kunne konstatere at den var stiv som en stokk- og død.
Athene og Milàn var jo selvfølgelig nysgjerrige og vinklingen ovenfor Athene kom fort inn på den døde kyllingen. Likheten var slående. De lå like stille..
Vi lot katten ligge til dagen etter i håp om at den skulle mystisk forsvinne. Vi håpet forgjeves og katten lå der like død dagen etter. Men heldigvis kom Carmen, vår venn og hushjelp, til vår redning og tok katten med seg.. Vi spurte aldri hvor.
Før denne dagen hadde vi ikke lagt så mye tanker i funksjonen til denne katten som gikk på taket om natten og lagde liv og røre når vi minst ønsket det. Men nå i ettertid ser vi hva vi har mistet. Foruten en herlig sort katt, var den tydeligvis også usedvanlig god til å jakte på mus. For nå står vi bokstavelig talt til knærne i mus. De er overalt og springer over gulvet og lusker på kjøkkenet tilogmed når vi er hjemme og i stua.
Vi fikk et gammelt stalltips av en venninne her (som tydeligvis ikke var ukjent med vårt problem..). Hun fortalte at vi kunne ta en 1 1/2 liter flaske, helle olje oppi og riste den slik at det ble olje inne i hele flasken. Deretter fylle den med deilig mat og legge den ut for natten. Vi prøvde flere netter, men ingen hell. Men en morgen når vi kom ut på kjøkkenet lå det en liten mus oppi. "Jess!", tenkte vi der var det problemet løst.
Athene synes jo dette var veldig stas. Når hun kikket ned i flasken så hun omtrent dette:
(trykk på bildet så blir det stort..)
Men desverre var dette bare begynnelsen på våres problemer og nå er de altså overalt og blir stadig fler.. Vi har ikke gitt opp jakten, og har gått til innkjøp av sterkere saker.
Her er noen flere bilder fra barnehagen. De fleste barna hos Carolina er veldig fattige, og mange av barna har mye ansvar i hjemmet. Derfor er det så fint å kunne gi dem noen timer av dagen hvor de virkelig kan være barn :)
Athene har fått seg uniform, men det er ikke noe de må i barnehagen. På skolen må de det, og det er også en av grunnene til at mange ikke går på skolen. Foreldrene eller de som har ansvaret for barna har ikke råd til uniform.
"Der hvor det er barn, der er den gylne tid."
"Alle barn har gnist i seg. Alt vi trenger er å tenne den." :)
"Barn er de fattiges rikdom."
Nabo'n sin papegøye.
Og når alle de andre barna har dratt hjem, kan Milàn få leke litt. Han er for det meste sammen med døtrene til Carolina. Siden Milàn er "liten" i forhold til de andre, er det vanskelig for han å være der hvor de andre er. Det er jo mange barn og liten plass. Og ute blir han bare løpt ned...
