Costa Rica

De fleste land man reiser til, får man som oftest utdelt et slags visum for hvor lenge du kan oppholde deg i landet før du må ut igjen. Nicaragua er intet unntak, og ved ankomst fikk vi 3 måneders turistvisum. Vi fant fort ut at vi kunne fornye dette visumet ytterligere tre måneder her i Esteli hvor vi bor, ved å kun betale en liten formue til imigrasjonsmyndighetene her. Men nå var alltså seks måned gått, og vi var nødt til å forlate landet. Vi fant ut at Costa Rica var det enkleste landet å reise til, "kun" 8 timer unna med buss. Ved tidligere reiser har både Mirjam og jeg tatt mye buss og åtte timer har vært langt fra det lengste oppholdet vi har hatt i en rullende blikkboks, men denne gangen skulle vi ha med to små banditter som vi tenkte kanskje ville gjøre de åtte timene om til 80 mentale timer..

Vi  Inviterte med Carolina, Mirjams kollega og vår felles venn, med til Costa Rica. Det er ikke så ofte(=aldri), våre kolleger her får mulighet til å feriere, eller reise og oppleve litt nye ting, så vi tenkte at dette var en fin mulighet til å gi litt nye impulser til vår venn. Hun er også førskolelæreren til barna våres og er helt fantastisk og unik.


Vi planla turen slik at den gikk litt i etapper. Søndag reiste vi til Managua(hovedstaden), ca. 3 timer i buss.

Der overnattet vi, før vi tok direktebuss til Liberia, som i all hovedsak er den første orntlige byen du møter over grensen til Costa Rica, når du kommer fra Nicaragua. Denne bussen tok kanskje rundt 5 timer, mens vi måtte vente 3-4 timer på grenseovergangen. Det var kanskje enda mer kjedelig enn å sitte i bussen. I bussen var vi i alle fall på vei videre.. :)

Når bussen endelig stoppet på pan-am i Liberia, ble vi bare skuffet av mens bussen ilte videre mot San Josè, hovedstaden. Der stod vi da, alene men ikke uvitne. Vi hadde fått et tips av en ungarsk jente Mirjam har blitt kjent med, at det fantes et koselig, og stilig hostel, rett ved pan-am, der bussen stoppet. El Punto, het det. Vi trasket dit, det tok oss ca. 1minutt. Vi ble møtt av et flott og fredfult sted, hvor iguanaer klatret livlig i trærne og hvite ekkorn hoppet fra gren til gren(i frykt for iguanaene så klart). Vi fikk en flott liten leilighet. Den hadde et soverom/microstue, bad, kjøkken(som var kjøkken bare fordi det var et rom med et minikjøleskap) og en koselig hems med to senger. I tillegg var sengene utstyrt med de deiligste dynene. Vi sovnet brått.

Costa Rica er et veldig annerledes land enn Nicaragua, på alle måter. Vi fikk nesten en følelse av å være i Norge. Flotte veier, det ryddig og lite søppel. Folk var veldig vennlige og avslappet og matbutikken kunne helt klart tatt opp kampen med både Meny og Ica Maxi. Vi var i Costa Rica i tre dagen, ettersom var tre dager vi måtte være ute av Nicaragua, før vi kunne vende tilbake og får tre nye måneders opphold.

I løpet av de tre dagene fikk vi spist mye god mat, vi fikk erfart byen Liberia med og uten regn og vi fikk vært på stranden og badet. Nok en flott strand! Mange av de rundt om har jeg skjønt :P

Da vi skulle hjem fulgte den samme ruten.

Alt i alt var det en flott tur. Den var ikke veldig lang, men det var et nødvendig tiltak for å kunne fortsette å arbeide og bo i Nicaragua. Og når det gjaldt barna, var de eksemplariske begge veier. Selvfølgelig;)

Vi reiste søndag, kom hjem fredag. Dagen etter, lørdag, reiste Mirjam og jeg(helt alene!!!) til :

                                                              

   CUBA

Følg spent med de kommende dagen for spennende Cubaspesial!

En våt sommer i møte!

Først, litt nyheitar: (tenk Raske Menn:) 

"Ein gjeng med kuar blei i dag observert gåande like utafor ein barnehage i dag tidleg. Kuane opptrådte ikkje truande, men barna i barnehagen vart litt skræmt likevell. Kuane gikk heilt nærme gjerdet, og i desperate forsøk frå dei lokale gjeterane for å få dei store dyrane til å gå viare, kasta dei stein og pinnar på dei. Ein 'Forskrekka, men fattet barnegruppe observerte stadig dei store dyrane med like store auga. Til og med dei vaksne vart drege med og vart rett så engasjerte i dei store beistane dei og. Det var alt for i kveld, på gjensyn og god natt." 

VANN!

Vi er stadig på tur med barnehagen og her er barna i full gang med å studere den lille elven utenfor barnehagen sin. Det er sterk strøm i vannet så det er kjempegøy å kaste ting uti og se det seile nedover!

Regn er veldig interessant her i Nicaragua. Det er som om himmelen åpner seg. Det regner ikke så lenge om gangen, men som det fosser ned. Det er rett og slett som å bli spylt ned av en brannslange. Eller tre.

Det tar ikke mer enn en time, kanskje en og en halv, så er gatene som store elver. Utenfor vårt hus kan dere se Mirjam  fullt regntøy. Hun var så glad, for hun fikk endelig brukt de nye støvlene sine. Det var bare det at vannet i gaten vår gikk over dem. Og støvlene var knehøye.. Og Mirjam hadde enda ikke gått ut på dypet på dette bildet.. !


I gaten vår kan ikke hverken biler eller mennesker komme seg rundt i når det regner, det er nemlig så sterk strøm i vannet. Kanskje det er fordi Esteli ligger oppe i fjellet at vannet får sånn drag når det renner gjennom gatene.

Uansett føler vi oss utrolig heldige. Vi har tross alt et hus som er tildels     tett. Vi har flisgulv som er lett å tørke. Dette har nemlig ikke de fleste her.   De har ofte et blikkskur som ligger "kant i kant" med bakken og jordgulv. Ofte har husene blikktak, med mange hull i. 

Mirjam arbeider i distrikt to, som ligger ute i barrioen i byen. For å komme dit må hun gå rundt 20 minutter. Vi har funnet ut at på dager hvor det regner på morgenen, kan hun ikke gå på jobb, ettersom det er stor fare for at hun ikke kan komme seg hjem igjen på grunn av alt vannet! Slike små, uvante hverdagsproblemer, møter vi stadig og vi kan ikke annet enn å le. 

Vi har opplevd ved flere anledninger at ting blir avlyst på grunn av regn. Blandt annet ble Sirkuset stengt en kveld vi hadde tenkt oss dit, noen møter med jobben har blitt avlyst og mange barn kommer ikke i barnehagen. På grunn av regn!

I begynnelsen ble vi fryktelig frustrerte og sinte. Hvordan kan de la være å møte opp bare fordi det regner?

Men nå i ettertid, når vi har fått et mer helhetlig bilde har vi forståelse for at det er sånn. For det første regner det utrolig mye. Bare en liten stund med regn lager små bekker om til enorme elver, som hverken biler eller folk kommer seg over. For det andre har svært få folk regntøy. Skal de gå et sted, blir de nødt til å bli klissvåte, og når de kommer hjem igjen har de et så falleferdig hus at vannet er like mye inni huset som utenfor. Dette fører selvfølgelig til at folk blir enda mer utsatt for sykdommer og problemer enn de allerede er! 

                     Her er veien Mirjam og barna må ta for å komme seg på jobb og barnehage.

Til slutt noen gladbilder av barna: 

17.mai 2010

17. mai feiring! 

"17. mai er en offisiell flaggdag og offentlig høytidsdag med arbeidsfri i Norge. Barn og voksne har siden slutten av 1800-tallet feiret dagen mer enn det som er vanlig for mange andre lands nasjonaldagsmarkeringer, blant annet med barnetog"(http://no.wikipedia.org/wiki/17._mai_(grunnlovsdag)). 


Men hva med de av oss stolte nordmenn som midlertidig har flagget ut av landet for en periode?

Vi ble høytidelig invitert til den norske ambassade for å feire nasjonaldagen sammen med andre nordmenn som bor i Nicaragua. Kristin, Olaf, Sonja og Andre`(jeg) reiste til Managua for å feire den store dagen. Vi startet dagen med å reise på et kjøpesenter for å handle litt. Jeg trengte klær til kvelden og tenkte jeg skulle raske med meg en Olabukse og en Blazer. Men Olaf overtalte meg til å investere i en ny dress. Jeg protesterte høylytt der og da, men det skulle vise seg at investeringen ikke skulle være så dum likevel..

Vi fire tok en taxi til ambassaden, slik at vi var der kl 19.00, det var nemlig da festen skulle starte. Eller, vi trodde vel egentlig det skulle bli middag og et glass champagne. Så feil kan man ta.. da vi ankom ambassaden møtte vi en ganske stille gate. To vakter stod utenfor ambassaden og vaktet den, med sine maskingeværer og pumpehagler(også så vanlig å se her at vi ikke reagerer stort når noen veiver rundt med dem utenfor allverdens butikker, banker og andre beskyttelsesverdige bygninger). Vi fikk da beskjed om at arrangementet slett ikke var på ambassaden, men på ambassadørens eiendom utenfor byen. Ok tenkte vi og duret videre i vår lille taxi, som for lengst skulle ha vært erstattet med en med mye mer sikkerhetspotensialet.

Vi ble kjørt opp i et "strøk" som lå litt høyere opp enn resten av byen. Det var tydelig at vi hadde beveget oss utallige hakk opp på den sosiale rangstigen. Vi svingte så av veien, inn på en kjempelang "skogsvei"(et par voksenbrus var inntatt, så om ikke beskrivelsen er 100% når det gjelder hvor lang denne veien var, beklager jeg det), deretter gjennom en port eller to, med sikkerhetsvakter, og så kom det mot oss. Et fantastisk stort og flott hus, men rundkjøring foran huset og polert marmor til vei.  Tenk hollywood fruene.. Det var virkelig veldig flott. Når vi kom innenfor døren stod den norske ambassadøren, konen hans og fler å møtte oss på en rød løper. Kelnere med hvite hansker, så mye drikke du kunne romme, gjorde jo selvfølgelig kvelden topp for oss nordmenn. Det viste seg etterhvert at det var invitert ca 280 mennesker på feiringen. Men av nordmenn var vi kanskje 10. Resten var ambassadører fra forskjellige land og andre hvitsnipper vi ikke rakk å hilse på.

Dette var uten tvil den stiligste 17.mai feiringen min så langt.

17.mai feiringen her i Nicaragua ble med andre ord veldig vellykket og ekstravagant synes jeg.
Jeg må jo legge til at jeg opplevde den norske ambassadøren i Nicaragua som en veldig hyggelig mann. Akkurat slik man forventer at en ambassadør skal være!:) Diplomatisk:)

Bildeserie fra kveldens høydepunkter:

Her med nyinnkjøpt Hugo Boss dress:) Men som med mye nytt, er det ikke bare tut og kjør. Godt jeg hadde hobbyskredderen Olaf der! 

En høytidelig velkomst!

Her hilser jeg på norges ambassadør i Nicaragua

Her er de fleste av nordmennene på feiringen samlet. Vi var ikke så mange. Festen var jo egentlig for ambassadører, fant vi ut.

Det var et staselig hus med en staselig hage

Flotte kelnere. Vi rakk ikke ta to slurker før glasset var påfyllet. Behagelig..

Norsk akevitt fikk vi servert:)

Festen ble så klart avsluttet med et stort smil. For en flott 17. mai feiring det var!(Dette var rett etter jeg foreslo at vi skulle hoppe i bassenget til ambassadøren for å ha et bra minne.. Kanskje like greit at det bare var jeg som ville bade og det derfor ikke ble noe av. Men hadde jeg gjort det, hadde nok ambassadøren hatt en god historie til neste 17.mai;))

En tilståelse

Mye av livet vårt her i Nicaragua, Esteli har blitt rutine. På mange måter slik vi har det hjemme i Norge også til tider:) Vi står opp, går på jobb, kommer hjem og lager middag, leker med barna, legger barna, slapper litt av, sover. Og slik går nå mange av dagene av sted, uten å spørre oss om de går for fort. Men det gjør de. Nå har vi vært her i 5 1/2 mnd. På mange måter føles det som vi har vært her kjempe lenge og samtidig føles det som om vi nettopp har kommet..

Vi fikk en tilbakemelding allà: "Dere skriver jo så lite på bloggen deres nå..." Det stemmer nok. Grunnen er rett og slett ikke at vi mangler ting å skrive om. Det handler heller om at vi ikke lenger ser tingene som like interessant lenger. Rett og slett fordi alle de merkelige, absurde, sprø og latterlige tingene som vi møter hver dag har blitt like vanlig som snø i februar. Vi var i Managua, hovedstaden i Nicaragua her om dagen. Vi kjørte på byens hovedvei som i allefall har fire felt, om ikke seks.. Ingen av oss tenkte noe mer over hesten med kjerre som stod midt i lyskrysset sammen med et ellers kø-rammet trafikkbildet fullt av gamle Kia`er og nye Landcruisere. Heller ikke reagerte vi så veldig i dag tidlig da vi var i vielsen til en venninne av oss her i Nicaragua som giftet seg, da kun vi hadde pyntet oss til begivenheten, mens alle andre, inkludert brudeparet gikk i cowboystøvler, olabukse og cowboyhatt. Heller ikke når jeg her om dagen var på tur med barnehagen et stykke utenfor byen. Jeg ble fortalt at "her bor de som ikke har noen hus. De som virkelig ikke har noen ting". "husene" var kun fire grener satt i en firkant, med søppelposer surret rund seg som tak og vegger. Det var en hel liten by av slike hus rett utenfor Esteli by. 30 min gange fra der vi bor. Mine kolleger fortalte at dette området var der de fleste av barna jeg jobber sammen med hver dag bor. Selv ikke det overrasket meg så mye at jeg skrev et blogginnlegg om nettopp det.

På bakgrunn av min egen refleksjon og ettertanke, har jeg innsett at for oss som bor her hver dag dette året,  mister vi litt perspektiv over vår egen hverdag her. Vi har blitt integrert og sammensmeltet med vår "nye kultur" og ser ikke lenger alt med norske øyne. Vi er kameleoner i en annen kultur. Vi forsøker å tilpasse oss livet her, og vi lykkes. Dette har ikke vært like klart for meg hele tiden, men jeg ser det nå. Jeg ser at vi må være flinkere til å reflektere over det vi ser og opplever her. Vi må bli flinkere til å tenke at selv om mye kanskje ikke har den største nyhetsverdien for oss lenger- er ikke det tilfellet for våre kjære følgere og lesere. Jeg skal derfor fremover forsøke å gjøre en mye større innsats for å fylle vår blogg med våre opplevelser og erfaringer, våres smil og våres tårer. Store som små.

Så derfor kjære venner - Følg godt med på bloggen vår fremover, det kommer spennende lesing deres vei!