"4 uker med Tore"

Min kollega her i Esteli, Nicaragua, fikk besøk av sin bror Tore. Vi fikk tilbringe en del tid med han mens han var her og det var veldig hyggelig. Så for alle dere som lurer på hvem den korte lille lyshårede Nes-væringen er, så er det altså han:) Sammen med Kristin og hennes bror Tore var vi i San Juan sammen hvor vi koste oss på stranden. Vi reiste til Omotepe, som er er en aktiv tvillingvulkan ute i en diger innsjø. Vi fikk festet litt fra oss i Esteli, samt besøkt en sigarfabrikk:) 

Her følger noen bilder fra de fire siste ukene- Mest fornøyelsesbilder, da den siste dagen på jobb i Utvekslingsprosjektet er over for denne gang.. 

På vei til Omotepe!:)

               Sigarfabrikk:)

 På barnehagebesøk til Montañita utenfor Esteli. Bildene er av barnehagen, og det er virkelig hele barnehagen. 4 pulter og 3 stoler. Ingenting mer.

Her er vi på konsert som Førskolelærerne står for. Spanske studenter som har lært dem å lage musikk av enkle materialer. Veldig flott og lærerrikt!

                                        

På "date":) 

                              

Her får Kristin og jeg utdelt diplom fra en barnehage vi har arbeidet i. Det var en flott ære å få. 

Litt av hvert fra september måned, 2010

 To glade laks- De har det som plummene i egget! 

På besøk hos familien til Carolina under orkanen

 En liten oppdatering på september måned: 


September har vært en spennende måned. I barnehagen har vi gjort mye spennende. Vi gått en del turer, noe som er veldig deilig både for barna, men også for oss voksne. Barnehagen hos Carolina er fortsatt ganske liten, det er et lite uteområdet bak huset som består av knust stein. Ikke akkurat ideelt for å løpe og leke. Derfor er det godt og komme seg litt ut. Selv om det meste rundt huset til Carolina er grusveier ala Nicaragua, med vannpytter, kloak og grovstein. For ikke å glemme søle. Slik sett var det mye bedre i Virginia Quintero. Der var det stort uteområdet og flotte turområder i nærheten.

En av turene brukte vi til å besøke en av jentene som går i barnehagen. Det var veldig koselig for barna og for henne. Hun satt utenfor huset sitt, nettopp skrevet ut av sykehuset, med en due i fanget som hun satt og dullet med. Ingen som har hørt om fugleinfluensa?!

Den andre turen hadde jeg og Mirjam. Vi gikk ikke langt bortover veien fra Carolina da vi plutselig snublet over en barnehage. Så vi banket på og spurte pent om vi kunne få komme inn og leke litt. Det fikk vi og det var veldig flott for oss (barna) å få leke med litt andre barn. Gleder oss til gjentakelse. 

Vi har jo startet bibliotek på MOVEDUPCE, som har høytidlig åpning førstkommende fredag, med radio og tv og hele sulamitten. Carolina og jeg har jukset litt og lånt litt bøker før åpningsdagen. Vi har delt barnegruppen mellom Carolina, Mirjam og meg og hatt hvert vårt eventyr og deretter har barna fått lov til å dramatisere eventyret for hverandre. Planen er at vi skal dra rundt i barnehager i nærområdet og dramatisere for andre barn.

Vi har også forsøkt å lage solsystemet med ballonger og pappmache`. Det har ikke vært så vellykket. Men samtidig har det vært morsomt å forsøke å gjøre seg noen erfaringer til neste gang vi skal prøve å lage planeter. Jeg og Carolina var litt uenige om hvor mye lim som måtte til. Jeg sa hell på og hun sa nei la oss prøve med bare litt. Bare det øyeblikket belyser våre to kulturelle holdninger ovenfor materiell. Hun er vant til å måtte spare på alt og klare å bruke det lille hun har til så mye som mulig, mens jeg er vant til å bruke det vi må for å få ”best mulig” resultat.

Slutten på denne måneden har vært en virkelig start på regntiden her. Slutten av september og begynnelsen av oktober er de månedene med kraftigst regn og vind og det viser seg å stemme ser det ut som. Orkanen Matthew kom inn over landet tidlig forrige uke. Det har regnet non-stopp, og skapt et virkelig problem. 50 døde så langt, veier ødelagt, tusenvis evakuerte (75 000 var det siste tallet vi hørte, men det var mennesker som var direkte berørt) fra sine hjem og elver som har gått langt over sine bredder. Skoler blir brukt som evakueringssenter. Det høres dramatisk ut, men for oss som har et tett tak over hodet og ikke jordgulv er det ikke noe problem, men mange mennesker har store problemer med alt regnet. I 1998, slo orkanen Mich over Nicaragua, og gjorde enorme ødeleggelser, også i Esteli. Det er ikke så mye ødeleggelser nå i forholdt til Mich, men det er kommet mer regn nå enn det gjorde under orkanen Mich, og det, så vidt jeg har forstått, sier en god del. Det regner enda så hvem vet hvor dette skal ende. Vi var nede og besøkte foreldrene til Carolina en dag, og de bor like ved en elv. Det var helt fantastisk å se hvor stor den lille ”bekken” har blitt.

  

Det er selvfølgelig vanskelig å være den som går inn i det tørre huset, når du vet at de fleste andre rundt deg bor i et hus laget av 4 påler slått i jorden med surret plastikksekker rundt.

Pga alt dette vannet, så har det vært noen dager uten barnehage. Vi får se hvor lenge regnet varer.. Jeg har gått på jobb, men det har ikke vært noen barn å arbeide med.

Livets glade dager

Etter mye regn, kaldere og kjedelige dager inne i huset, ville vi komme oss litt vekk og på stranden.
Vi pakket kofferten, leide minibuss med sjåfør, hentet vår lille venn Jennifer (minste datteren til Carolina), og reiste nedover til San Juan del sur. 
Etter 5 timer med mange do-pauser og slitne barn, kom vi fram til Hotel Royal Chateau.  Sentralt og 5 minutters gange fra stranda :)
Vi fikk rom nøkkelen, kastet inn "flyttelasset" vårt, og nærmest løp ned til stranden. Det var utrolig deilig og varmt. Kjempe fin strand, med store, høye bølger. Athene og Jennifer "stupte" uti, men Milàn ville helst snu :) Litt skeptisk til vannet og lyden av bølgene. Det hjalp å ha en hånd å holde i da. 

 Vannet var deilig, og vi følte virkelig at vi var på ferie. Athene og Jennifer koste seg sammen, og oppholdt seg for det meste i vannet, og Milàn holdt seg for det meste på land og i skyggen. Vi som foreldre kunne retten og sletten slappe av å nyte tilværelsen :)

 Midt på dagen tok vi som oftest litt pause fra sol og strand, og slappet av litt på rommet vårt. På ettermiddagen blei det enten stranden igjen eller en tur i parken.

 Jennifer som endelig fikk seg en velfortjent ferie, nøt tilværelsen. Bading, å få spise på restauranter og se krabber for første gang er noe vi ikke tenker så mye over lenger.

 Måtte nyte de varme kveldene også, så det blei seine kvelder for barna. Gjorde jo absolutt ikke dem noe;)

 Endelig!! c",)

 Solstrålen!!!!

 Nytelse!!!

Oppklaring på spørsmål om hvorfor vi streiker! (Før du leser dette innlegget, les først innlegget under "STREIK!").

Spørsmålet om hva vi streiker for er jo et oppegående og forståelig spørsmål! :)

Førskolelærerne her er delt i to grupper. Det er de formelle førskolelærerne som har førskolelærerutdanning, og det er de som arbeider i "preescolares comunitario". De i den sistnevnter har ikke godkjent utdanning og jobber i bunn og grunn gratis. Disse barnehagene er ofte i private hjem, kirker osv. Det er altså de som arbeider i preecolares comunitario som streiker. Men på en måte har de ingen ting å streike for, fordi at de i teorien arbeider frivillig og uten lønn. Men samtidig stilles det krav fra myndighetene til disse barnehagene på lik linje med de formelle barnehagene som staten driver. Krav til innholdet i barnehagen, som igjen betyr at det er behov for diverse pedagogiske materiell i barnehagen osv. Bare i byen vi bor i er det rundt 200 barnehager som er "comunitario", og det sier jo også litt om hvor mange barn som går i disse barnehagene også..

Som sagt arbeider førskolelærerne gratis, men de senere år har myndighetene anerkjent arbeidet deres ved at de har gitt en økonomisk hjelp. Kalles ikke lønn, men hjelp. Denne "hjelpen" er på 500 cordobas, eller ca 130 kroner og den gis når myndighetene ser at de har mulighet til å gi..

I fjor fikk førskolelærerne denne hjelpen hver måned, noe som var greit. Men i år, fra januar og frem til nå (august) har de fått den tre ganger.

Så for å svare på hvorfor de streiker, så streiker de rett og slett for å få det de fikk i fjor. Økonomisk hjelp hver måned. Selv om hjelpen er liten er det en trygghet i å vite at den faktisk kommer hver måned. Men førskolelærerne har ikke mange kort på hånden her. Myndighetene sier det rett ut : du jobber frivillig og gratis og hvis du ikke vil jobbe eller ikke er fornøyd med noe, er det bare å slutte - det er ingen problem å finne en erstatning!

Dette er en brøkdel av sannheten, for i realiteten er det så mange skitne triks og underliggende trusler fra myndighetene her at det rett og slett for meg som nordmann er helt absurd å være vitne til. Så når de her går til streik, risikerer de rett og slett å miste alt, samt å bli svartelistet for all fremtid av myndighetene.

DET ER TRYGT OG GODT Å VÆRE NORSK OG BO I NORGE...