En våt sommer i møte!

Først, litt nyheitar: (tenk Raske Menn:) 

"Ein gjeng med kuar blei i dag observert gåande like utafor ein barnehage i dag tidleg. Kuane opptrådte ikkje truande, men barna i barnehagen vart litt skræmt likevell. Kuane gikk heilt nærme gjerdet, og i desperate forsøk frå dei lokale gjeterane for å få dei store dyrane til å gå viare, kasta dei stein og pinnar på dei. Ein 'Forskrekka, men fattet barnegruppe observerte stadig dei store dyrane med like store auga. Til og med dei vaksne vart drege med og vart rett så engasjerte i dei store beistane dei og. Det var alt for i kveld, på gjensyn og god natt." 

VANN!

Vi er stadig på tur med barnehagen og her er barna i full gang med å studere den lille elven utenfor barnehagen sin. Det er sterk strøm i vannet så det er kjempegøy å kaste ting uti og se det seile nedover!

Regn er veldig interessant her i Nicaragua. Det er som om himmelen åpner seg. Det regner ikke så lenge om gangen, men som det fosser ned. Det er rett og slett som å bli spylt ned av en brannslange. Eller tre.

Det tar ikke mer enn en time, kanskje en og en halv, så er gatene som store elver. Utenfor vårt hus kan dere se Mirjam  fullt regntøy. Hun var så glad, for hun fikk endelig brukt de nye støvlene sine. Det var bare det at vannet i gaten vår gikk over dem. Og støvlene var knehøye.. Og Mirjam hadde enda ikke gått ut på dypet på dette bildet.. !


I gaten vår kan ikke hverken biler eller mennesker komme seg rundt i når det regner, det er nemlig så sterk strøm i vannet. Kanskje det er fordi Esteli ligger oppe i fjellet at vannet får sånn drag når det renner gjennom gatene.

Uansett føler vi oss utrolig heldige. Vi har tross alt et hus som er tildels     tett. Vi har flisgulv som er lett å tørke. Dette har nemlig ikke de fleste her.   De har ofte et blikkskur som ligger "kant i kant" med bakken og jordgulv. Ofte har husene blikktak, med mange hull i. 

Mirjam arbeider i distrikt to, som ligger ute i barrioen i byen. For å komme dit må hun gå rundt 20 minutter. Vi har funnet ut at på dager hvor det regner på morgenen, kan hun ikke gå på jobb, ettersom det er stor fare for at hun ikke kan komme seg hjem igjen på grunn av alt vannet! Slike små, uvante hverdagsproblemer, møter vi stadig og vi kan ikke annet enn å le. 

Vi har opplevd ved flere anledninger at ting blir avlyst på grunn av regn. Blandt annet ble Sirkuset stengt en kveld vi hadde tenkt oss dit, noen møter med jobben har blitt avlyst og mange barn kommer ikke i barnehagen. På grunn av regn!

I begynnelsen ble vi fryktelig frustrerte og sinte. Hvordan kan de la være å møte opp bare fordi det regner?

Men nå i ettertid, når vi har fått et mer helhetlig bilde har vi forståelse for at det er sånn. For det første regner det utrolig mye. Bare en liten stund med regn lager små bekker om til enorme elver, som hverken biler eller folk kommer seg over. For det andre har svært få folk regntøy. Skal de gå et sted, blir de nødt til å bli klissvåte, og når de kommer hjem igjen har de et så falleferdig hus at vannet er like mye inni huset som utenfor. Dette fører selvfølgelig til at folk blir enda mer utsatt for sykdommer og problemer enn de allerede er! 

                     Her er veien Mirjam og barna må ta for å komme seg på jobb og barnehage.

Til slutt noen gladbilder av barna: 

17.mai 2010

17. mai feiring! 

"17. mai er en offisiell flaggdag og offentlig høytidsdag med arbeidsfri i Norge. Barn og voksne har siden slutten av 1800-tallet feiret dagen mer enn det som er vanlig for mange andre lands nasjonaldagsmarkeringer, blant annet med barnetog"(http://no.wikipedia.org/wiki/17._mai_(grunnlovsdag)). 


Men hva med de av oss stolte nordmenn som midlertidig har flagget ut av landet for en periode?

Vi ble høytidelig invitert til den norske ambassade for å feire nasjonaldagen sammen med andre nordmenn som bor i Nicaragua. Kristin, Olaf, Sonja og Andre`(jeg) reiste til Managua for å feire den store dagen. Vi startet dagen med å reise på et kjøpesenter for å handle litt. Jeg trengte klær til kvelden og tenkte jeg skulle raske med meg en Olabukse og en Blazer. Men Olaf overtalte meg til å investere i en ny dress. Jeg protesterte høylytt der og da, men det skulle vise seg at investeringen ikke skulle være så dum likevel..

Vi fire tok en taxi til ambassaden, slik at vi var der kl 19.00, det var nemlig da festen skulle starte. Eller, vi trodde vel egentlig det skulle bli middag og et glass champagne. Så feil kan man ta.. da vi ankom ambassaden møtte vi en ganske stille gate. To vakter stod utenfor ambassaden og vaktet den, med sine maskingeværer og pumpehagler(også så vanlig å se her at vi ikke reagerer stort når noen veiver rundt med dem utenfor allverdens butikker, banker og andre beskyttelsesverdige bygninger). Vi fikk da beskjed om at arrangementet slett ikke var på ambassaden, men på ambassadørens eiendom utenfor byen. Ok tenkte vi og duret videre i vår lille taxi, som for lengst skulle ha vært erstattet med en med mye mer sikkerhetspotensialet.

Vi ble kjørt opp i et "strøk" som lå litt høyere opp enn resten av byen. Det var tydelig at vi hadde beveget oss utallige hakk opp på den sosiale rangstigen. Vi svingte så av veien, inn på en kjempelang "skogsvei"(et par voksenbrus var inntatt, så om ikke beskrivelsen er 100% når det gjelder hvor lang denne veien var, beklager jeg det), deretter gjennom en port eller to, med sikkerhetsvakter, og så kom det mot oss. Et fantastisk stort og flott hus, men rundkjøring foran huset og polert marmor til vei.  Tenk hollywood fruene.. Det var virkelig veldig flott. Når vi kom innenfor døren stod den norske ambassadøren, konen hans og fler å møtte oss på en rød løper. Kelnere med hvite hansker, så mye drikke du kunne romme, gjorde jo selvfølgelig kvelden topp for oss nordmenn. Det viste seg etterhvert at det var invitert ca 280 mennesker på feiringen. Men av nordmenn var vi kanskje 10. Resten var ambassadører fra forskjellige land og andre hvitsnipper vi ikke rakk å hilse på.

Dette var uten tvil den stiligste 17.mai feiringen min så langt.

17.mai feiringen her i Nicaragua ble med andre ord veldig vellykket og ekstravagant synes jeg.
Jeg må jo legge til at jeg opplevde den norske ambassadøren i Nicaragua som en veldig hyggelig mann. Akkurat slik man forventer at en ambassadør skal være!:) Diplomatisk:)

Bildeserie fra kveldens høydepunkter:

Her med nyinnkjøpt Hugo Boss dress:) Men som med mye nytt, er det ikke bare tut og kjør. Godt jeg hadde hobbyskredderen Olaf der! 

En høytidelig velkomst!

Her hilser jeg på norges ambassadør i Nicaragua

Her er de fleste av nordmennene på feiringen samlet. Vi var ikke så mange. Festen var jo egentlig for ambassadører, fant vi ut.

Det var et staselig hus med en staselig hage

Flotte kelnere. Vi rakk ikke ta to slurker før glasset var påfyllet. Behagelig..

Norsk akevitt fikk vi servert:)

Festen ble så klart avsluttet med et stort smil. For en flott 17. mai feiring det var!(Dette var rett etter jeg foreslo at vi skulle hoppe i bassenget til ambassadøren for å ha et bra minne.. Kanskje like greit at det bare var jeg som ville bade og det derfor ikke ble noe av. Men hadde jeg gjort det, hadde nok ambassadøren hatt en god historie til neste 17.mai;))

En tilståelse

Mye av livet vårt her i Nicaragua, Esteli har blitt rutine. På mange måter slik vi har det hjemme i Norge også til tider:) Vi står opp, går på jobb, kommer hjem og lager middag, leker med barna, legger barna, slapper litt av, sover. Og slik går nå mange av dagene av sted, uten å spørre oss om de går for fort. Men det gjør de. Nå har vi vært her i 5 1/2 mnd. På mange måter føles det som vi har vært her kjempe lenge og samtidig føles det som om vi nettopp har kommet..

Vi fikk en tilbakemelding allà: "Dere skriver jo så lite på bloggen deres nå..." Det stemmer nok. Grunnen er rett og slett ikke at vi mangler ting å skrive om. Det handler heller om at vi ikke lenger ser tingene som like interessant lenger. Rett og slett fordi alle de merkelige, absurde, sprø og latterlige tingene som vi møter hver dag har blitt like vanlig som snø i februar. Vi var i Managua, hovedstaden i Nicaragua her om dagen. Vi kjørte på byens hovedvei som i allefall har fire felt, om ikke seks.. Ingen av oss tenkte noe mer over hesten med kjerre som stod midt i lyskrysset sammen med et ellers kø-rammet trafikkbildet fullt av gamle Kia`er og nye Landcruisere. Heller ikke reagerte vi så veldig i dag tidlig da vi var i vielsen til en venninne av oss her i Nicaragua som giftet seg, da kun vi hadde pyntet oss til begivenheten, mens alle andre, inkludert brudeparet gikk i cowboystøvler, olabukse og cowboyhatt. Heller ikke når jeg her om dagen var på tur med barnehagen et stykke utenfor byen. Jeg ble fortalt at "her bor de som ikke har noen hus. De som virkelig ikke har noen ting". "husene" var kun fire grener satt i en firkant, med søppelposer surret rund seg som tak og vegger. Det var en hel liten by av slike hus rett utenfor Esteli by. 30 min gange fra der vi bor. Mine kolleger fortalte at dette området var der de fleste av barna jeg jobber sammen med hver dag bor. Selv ikke det overrasket meg så mye at jeg skrev et blogginnlegg om nettopp det.

På bakgrunn av min egen refleksjon og ettertanke, har jeg innsett at for oss som bor her hver dag dette året,  mister vi litt perspektiv over vår egen hverdag her. Vi har blitt integrert og sammensmeltet med vår "nye kultur" og ser ikke lenger alt med norske øyne. Vi er kameleoner i en annen kultur. Vi forsøker å tilpasse oss livet her, og vi lykkes. Dette har ikke vært like klart for meg hele tiden, men jeg ser det nå. Jeg ser at vi må være flinkere til å reflektere over det vi ser og opplever her. Vi må bli flinkere til å tenke at selv om mye kanskje ikke har den største nyhetsverdien for oss lenger- er ikke det tilfellet for våre kjære følgere og lesere. Jeg skal derfor fremover forsøke å gjøre en mye større innsats for å fylle vår blogg med våre opplevelser og erfaringer, våres smil og våres tårer. Store som små.

Så derfor kjære venner - Følg godt med på bloggen vår fremover, det kommer spennende lesing deres vei!

"Ikke alle sover mykt."

Nå har vi allerede vært her 4 mnd, og tida bare flyr avsted. Alt det som var nytt er nå blitt en del av oss og helt vanlig. Når vi nå går til barnehagen, forbi alle de enkle, fattigslige husene, legger vi ikke merke til hvordan de ser ut lenger. Nå ser vi de søte menneskene som sitter utafor og som kjenner oss igjen når vi går forbi, og som hilser og smiler.

Det er godt stykke for de små beina når vi går til barnehagen, til Carolina. Men med en banan i hånda, og en storsøster ved siden av seg, er det ingen sak :) Athene og Milàn syns det bare er gøy, for vi møter alltid på så masse rart.

Her bor et av barna som er i barnehagen. De har ikke mye, men det virker som denne familien har det bra. Sånn er det ikke for alle.
Nå som jeg har blitt kjent med barna, har jeg også fått mer kjennskap til hjemmesituasjonen hos mange. Mange har det veldig bra, men det er mange som ikke har det helt greit.
Vi har et søskenpar, gutt på 4 år og jente på 5 år, i barnehagen, og en morgen kom jenten med et blått, forslått øye. Jeg spurte hvem som hadde gjort det, og hu svarte at det var storebroren på 10 år som hadde gjort det. Carolina sa at det er han som passer dem hele dagen før moren kommer hjem fra jobb seint på kvelden.
Vi har også ei annen jente på 5 år, og fetteren hennes på 3år. Mange ganger kommer de ikke i barnehagen på flere dager for de må være hjemme og passe lillesøsteren til jenta. Hun er 8 mnd. De bor 10 meter bortenfor Carolina så vi ser når de sitter utafor.
En dag så jeg moren til jenta der sammen lillesøsteren, så jeg gikk bort sammen med Milàn. Etter at vi prata litt, fikk jeg se ryggen og skuldrene til bebin. Det var helt blått. Blåmerker. Ikke akkurat noe vakkert syn. Veit ikke hva eller hvordan, men stakkars lille jente.

Her er noen storebrødre, fettere eller venner av barna i barnehagen. Leker utafor porten til Carolina, og håper på å få et eller annet :) Veit ikke hvorfor de ikke er på skolen, men....

Her er det et av barna som leiter etter mat i søpla. Vi har akkurat spist bananer her,så det er alltids noen som ikke spiser opp alt. Som oftest får de 2 eller 3 bananer,så de får i seg en del, men for de som ellers ikke får noe hjemme, er det ikke stort.






Men til noe litt hyggelig igjen, så ser dere at Carolina har fått fliser på gulvet. Er blitt så kjempe fint der. Fått opp vinduer, ny do, kjøleskap, og kjøkkenet begynner å ta form :)

Når det er masse barn og oppussing inne, er det greit å roe tankene og å ordne litt med plantene ute ;)

Ja da har regntida starta her. Noen dager regner det lite, mens andre dager bare bøtter det ned.

Og det her er bare begynnelsen :)

Barna digger det. Mens andre går i "dekning" står vi ute og syns det er kjempe gøy :) Men vi får nå se hva vi syns etter mange måneder med masse regn...hehe

Ellers har vi det fortsatt veldig bra, og vi koser oss i huset vårt. Athene og Milàn nyter dagene, og hverandres selskap.