La Casita

Vi møter stadig nye mennesker:) Vi prøver å være vennlige med alle vi møter. Noen tar det mer seriøst enn andre. Athene møtte en Belgisk gutt. To minutter senere var de gode venner!:)

De siste dagene har flydd avsted. Vi har brukt dagene til å bli mer kjent med byen og de kulturelle kodene her. Hva koster ting EGENTLIG? hvordan fungerer taxi-systemet her osv. osv.

Det har ikke vært kjempevarmt her de siste dagene, men det er kanskje greit, så har vi fått avklimatisert oss litt i rolig tempo.

Vi har møtt Sonja og Olaf her nede. To andre fra Norge. Sonja er også her via Fredskorpset, men hun er gjennom universitetet, mens vi er her gjennom fredskorpset og tønsberg kommune. Olaf har "hjemmekontor" i Nicaragu. Kjekt.

Olaf ofg Sonja bodde tidligere i vårt hus, men nå har de flyttet til et annet sted, og vi var og besøkte dem en ettermiddag. Et flott hus, med en fantastisk terrasse på toppen av huset hvor man kan nyte en nydelig solnedgang med nystekte rundstykker;)

Vi fikk høre at vi kunne dra til et sted som het "La casita"(det lille huset). Der kunne vi få kjøpt hjemmelagde grovbrød. Vi ilte avsted i taxi til La Casita, som vi fort fant ut var mye mer enn et lite hus. Der var det en restaurant, som solgte fantastisk juice og yoghurt, og i tillegg til det så var det en enorm botanisk hage der, med utallig blomster, planter og trær. Det var også en flott plass for barn, med husker og klatrestativ.

Athene og Milàn koste seg masse. Spesielt fordi Athene møtte denne 2 år gamle gutten fra Belgia. De to ble strax gode venner, og lekte sammen en god stund, mens vi voksne prøvde å tyde spansk/
fransk`en til foreldrene.....







Og når dagen er over er vi slitne alle mann.. store som små..

Noen dager i bilder

Athene bader i balje på badet. Hun underholder hele familien, selv når hun bader:)

Athene og mirjam er ute og går. "åj, se der mamma, en hest!". Perfekt for en hestegal 2-åring å ha hester stående ved hvert gatehjørne. Selv om tårene sprutet når vi ikke kunne klappe den, eller ri på den(!)- mamma og pappa er litt redd for hester.. hysssjj...

Maur på tur oppover baderomsveggen vår..

Gjett hvor de skal!

RIKTIG! Trusa til mirjam lukter visst bedre enn man skulle tro, Andre` vurderer å sette copyright logoen på dem fra nå av...!

Nå er skillpaddene offisielt en del av familien-både Milàn og Athene har klappet, vasket, matet og kost med dem!

flott å være ankommet Esteli, men litt skremmende også!

I går formiddag forlot vi vår trygge sphere på hotell Las Mercedes i Managua for å reise til Esteli, som er byen vi skal bo og arbeide i de neste 10 månedene. Vi ble hentet på hotellet av 5 personer, som er våre fremtidige sjefer, kolleger og venner her i Nicaragua.

De kom med en minibuss som garantert hadde sett sine bedre dager. Naturlig lagde "slick dekk", påsatt en hippiebuss fra 70-tallet, og vi begynner å nærme oss. Setene var løse og barneseter en saga blott, men vi savnet ikke aircondition i bussen i det vi raste avgårde i nådeløs fart, forbi hester, kuer, biler,sykler, busser og lastebiler med vinden i håret midt i en sving!

Vi har fått et utrolig koselig hus!
Huset er ganske stort, med hage både foran og bak. Du kommer inn hoveddøren og rett inn i stuen som er ganske romslig. Tv, stereo og stuebord er på plass.
Videre er det et lite kjøkken med kjøleskap, micro og gassovn.

(For dere som ikke visste det så har maur speidere som konstant er på utkikk. hvis vi lar en smule ligge igjen av mat kommer det straks en armada av maur på rekke og rad for å hente godsakene. Heldigvis er det bare Mirjam som har angst for maur!)

Videre er det et stort soverom, med dobbeltseng. Vi har også sengen til Milan der, samt at vi flyttet en tredje seng inn til oss som Athene sover i. Hele familien samlet, med myggnett hengende ned fra taket som jungelplanter. To bad og to ekstra soverom har vi og, så plass har vi godt med:)

Ut mot veien har vi gitter, dør og låser i hytt og gevær, men ut mot hagen på baksiden er det rett og slett helt åpent. Ikke en dør å lukke, ikke et myggnett å se. Så i praksis er vi alltid ute:)



To skillpadder har vi også som bor i huset vårt- godt å ha når vi føler at vi trenger noen andre å prate med enn nicaraguanere med munndiare:D

Vi har vært i byen og kikket i dag. Stor by, mange mennesker og enda fler cowboyhatter!
Det tar tid å venne seg til det faktum at vi er utlendingene. Folk kikker, på kanten til stirrer når vi går nedover gatene. De fleste er vennlige og hilser og er nysgjerrige, spessielt på barna. Andre tror nok vi er amerikanere og er ikke like imøtekommende. Vi smiler til alle uansett og sier "buenos dias" - Smil til livet så smiler livet til... du vet.

PS. Det må sies at vi bor ekstremt bra her i forhold til andre. Luksus defineres ikke likt overalt..

Ops, der var vi i Nicaragua!

Nå har vi kommet frem til Nicaragua. Flyturen gikk over all forventning og turen gikk i og for seg ganske raskt. Kanskje fordi vi konstant måtte underholde de to sjarmtrollene våres. De var fantastisk flinke og flotte, skulle tro de var rutinerte verdensborgere fra før av:)

Vi var en trøtt gjeng som ankom flyplassen i Managua etter å ha vært på reisefot i nærmere 30 timer. Men vi klarte å dra de slitne kroppene våres inn på hotell Las Mercedes like ved flyplassen likevell. Heldigvis... Flott hotell med to badebasseng og topp service hvor dørene blir åpnet og maten servert på flotte fat rett på rommet, hvis man vil det:)

Barnevognen og sengen til Milàn kom ikke med flyet.. håper vi får det snart..:/

Lukter og lyder slår i mot en her i Nicaragua. Det ligger liksom en varm, søt lukt som et slør over bylandskapet.
Biler med folk stående på lasteplanet suser gjennom gatene i full fart, rett forbi hest og kjærre som tasser i filen ved siden av. Trafikksystemet virker kaotisk, men etter en tur i taxi til ambassaden i dag, mistenker vi at det finnes en høyreregel her. Kommer med en oppdatering på det spørsmålet etterhver.

Vi ble lettere skremt i taxien i dag når vi stoppet i ett lyskryss. PANG sa det.. vi hoppet alle mann, store som små inne i bilen. Det var en liten jente på 7-8 år som dunket på ruten for å tigge penger. Oppe i all søvnmangelen og hotellkosen vi har hatt den første dagen i dag var det kanskje greit å få en oppvekker om hvor vi er. Det er et tøft liv her i Nicaragua, og jeg er glad for at ikke hotellivet er noe vi skal leve i hver dag dette året, for det skal ikke mye til før samvittigheten og realiteten sparker en i magen.

PS: Vi må jo fortelle hvem den mystiske jenta på bildet nr.2 fra toppen er. Det er Kristin Lystad fra Nes. Hun er kollegaen til Andre` og skal jobbe sammen med han i barnehagene i Esteli, Nicaragua:) Hun er egentlig barnevernspedagog, og er ei kruttønne av ei jente!